Å LEVE I VÅR TENKNING
VS
Å LEVE I LIVET
I HODET
I HODET
I våre hoder handler det hele kun om oss. Det er vi som har ansvaret, men også vi som har skylden. I vår egen hjerne har vi funnet opp en virkelighet som ikke engang eksisterer her og nå, med en hel masse problemer, som vi ikke er i stand til å løse, ettersom de kun er tanker. Hodet kan være vårt instrument om vi klarer å bruke det i en større helhet, men om vi kun lever her, er vårt liv holdt oppe av illusjoner, og vi er fanget i vårt eget mentale fengsel, der vi ikke kan være fri, kjenne oss lette, lekne, eller tilfredse, verken alene eller sammen, over tid, på en måte som bærer oss og nærer oss gjennom livet.
Disclaimer: mye av psykologifeltet og det vi blir møtt med i det mentale helsevesenet er bygget av mennesker som levde sine liv oppe i hodet (løsningen finnes ikke her, om vi ser på disse menneskene, var de ikke lykkelige og hadde ikke svaret på det hele. Likevel er det det vi stadig får når vi strever).
Det handler ikke om oss. Vi er alle liv som lever, og livet kan være lekende lett, når vi river oss løs fra hodet.
En del av vår hjerne er abstrakt: den fokuserer på det som ikke er, den er i en fantasiverden, i en historie, med fortid og fremtid. Denne delen kan vi bruke, men den skal ikke forveksles med virkeligheten.
Fra hodet til livet
Hvis vi virkelig gjerne vil være realistiske, så skal vi forholde oss til her og nå.
Livet er større enn deg og meg
Vi tror at vi skal finne ut av det hele selv, men om vi klarer å ha tillit til at vi alle er del av noe større, tett forbundet, og avhengige av hverandre, så kan vi tillate samarbeid, å lene oss på hverandre, hjelpe og større, se og lytte, og lære av hverandre. Vi er ikke konkurrenter i dette livet, men vevd sammen, nydelig ulike, med noen felles premisser som forbinder oss til hverandre og til livet.