BAK MASKEN #1

Nå begynner det! Dette er første episode, eller, det er ikke første episode, men det er første episode i andre forsøket på å starte en podcast. Og i stedet for at jeg har invitert en gjest, så er det bare meg! 

Grunnen til at jeg gjør opptak akkurat nå, er helt av nødvendighet, for jeg har så høy puls, og jeg er svett i nakken, og jeg har akkurat tatt 10 pushups, så jeg er helt ødelagt i armene, for jeg har sprengt mine egne grenser, og da tenkte jeg, at all den energien jeg har fått løst ut av kroppen, den måtte jeg plassere et sted, og da tenkte jeg, nå er tiden for å ta pushups! Det har jeg ikke tatt på flere år, så tenkte jeg, jeg klarer 1, jeg klarer én ordentlig pushup, så tenkte jeg mens jeg tok den ene, nei, jeg tar fem, jeg bare sprenger grenser, fem, og så klarte jeg fem veldig lett, så da tenkte jeg 10!, og så tok jeg ti også ganske lett (overrasket), altså dette sier noe om adrenalinet i kroppen, det sier ikke noe om mine vanlige pushup-ferdigheter, for prøv igjen når denne adrenalinrusen legger seg, så klarer jeg sikkert ikke en engang.

Så nå har jeg tatt for mange pushups, for nå har jeg, altså, det føles som armene mine bare må henge og slenge litt, eller så blir jeg redd for de kreftene, kanskje jeg er sterkere enn jeg tror, det kan jeg satse på at stemmer, for det er mye som tyder på det, blant annet denne push-up økten her. 

Ok, hvorfor er jeg så veldig gira? Jo, fordi, jeg føler at jeg veldig lenge, kanskje i hele mitt liv, 32 år +, har jeg holdt meg selv litt nede, jeg har holdt meg selv litt tilbake, og nå er jeg rett og slett for sliten av det til å fortsette med det, så jeg må gjøre noe nytt, og det jeg prøver nå, er å slutte og stoppe meg selv, slutte å unnskylde meg selv, slutte å forklare meg selv, slutte å spørre andre om lov, nå er det bare å satse på at jeg har meg selv, og at jeg kjenner det som er rett for meg, og at det jeg fornemmer faktisk er det jeg trenger for å vite med kroppen min og sjela mi og hele meg, at det er det her jeg skal.

Helt konkret er jeg i en veldig liten bygd på vestlandet i norge med 3 barnehagebarn, og barnehagebarn, det kan jeg bare begynne med å problematisere, for de er barn, men akkurat nå er de i barnehagen, og de er i den alderen, hvor man gjerne kaller barn barnehagebarn, men en av de tingene jeg kjenner veldig mye på, er at jeg ikke selv er med barna nå på dagtid, og at jeg går hvileløst rundt i huset i stedet og gjør ting jeg tenker at jeg egentlig kunne gjort sammen med barna, men det akkurat det poenget der kan jeg utbrodere senere, for det jeg står i nå er valg, og jeg står på en måte på enden av en lang historie med overtenking, og angst for å ta feil valg, og ikke bare ødelegge meg selv og mitt eget liv, men også barna mine, og alle rundt meg, og jeg har kjent på ekstremt mye ansvar i den friheten vi har i vårt samfunn vi har i dag, at vi kan ta valg, og vi kan velge bort, og hvordan i all verden skal jeg gjøre det.

Jeg har også tatt valg mot strømmen, som jo gjør det enda mer utfordrende syns jeg, og både vite om det jeg kjenner på er tegn på at det er feil, eller om det er tegn på at det nødvendigvis er mye frykt og usikkerhet fordi det er å gå mot strømmen, som er ubehagelig i seg selv, det enkleste er å gjøre det vi er lært opp til og det andre mener at vi burde gjøre, og det har jeg ikke klart, og det har jeg aldri egentlig gjort, men jeg har forholdt meg til et system, og jeg har forholdt meg til hva de rundt meg mener, og heller funnet smutthull fra normen, som at jeg tok videregående skole, det er de vi skal gjøre alle sammen, det er forventet av oss, men jeg dro på utveksling, ok, det var en litt lame eksempel, men jeg har prøvd å bryte ut, men innenfor grensene til andre.

MEN NÅ sprenger jeg de grensene, for det jeg gjorde i dag, som er grunnen til at jeg er svett i hårfestet, og tok 10 pushups, på mine ikke-trente armer, er at jeg har smelt ut min enebolig på Finn, altså, jeg har lagt ut sånn at noen kan leie det, eller at noen kan kjøpe det, men jeg har ikke gjort det gjennom en megler eller et firma, jeg har bare gjort det på min måte, med mine bilder, og det er veldig mye mindre stort når jeg sier det nå enn det det føltes som, for det det føltes som er, er det ikke noe jeg må be om lov til, hva med de meglerne jeg har snakket med, men som jeg ikke ønsker skal selge huset, kanskje jeg må ringe til mamma, eller pappa, det må være noen andre jeg må lene meg på, men jeg prøvde, for jeg prøver å slutte med alle disse tingene, å bare stole på meg selv, gjøre det, tenke, hva øker sjansen for at jeg får til dette nå, jeg har tenkt på det kjempelenge, og det har vært så mange ting som har gjort at jeg ikke har gjort det, og det ikke har vært klart, men nå har jeg ikke lenger noen unnskyldning, og jeg står i en situasjon hvor jeg trenger å komme meg nærmere flere muligheter. 

Her i denne bygda jeg bor i nå, er det mye som er opp til en selv, det er mye som faller på meg, og det blir ikke mer moro enn du lager sjæl, er noe jeg har følt på her. Det er mange ildsjeler her, det er mange verdensledende stjerner her, i denne bygda, Balestrand, en kunstbygd og en turistbygd, og jippi, det hadde vært helt fantastisk å kunne bli, jeg har vært her i 3 år, men jeg kan ikke det.

Hovedproblemet er at jeg er alene i dette huset, og det er for mange dager i uken med bare tre barn og meg, og tre små barn og meg, og jeg visner i det jeg står i nå, og jeg mister energi i det jeg står i nå, og det er ikke sånn her jeg er vanligvis, som jeg er akkurat nå, for nå prøver jeg å bryte ut, og skaffe meg det jeg trenger i dag og i morgen for å få det bra, og for å kunne være den moren jeg vil være, og for å kunne være den kvinnen jeg vil være, og for å kunne være det mennesket jeg vil være, det får jeg faktisk ikke til her og nå i den situasjonen jeg er i.

En veldig stor del av min prosess har vært å si det, høyt. Jeg har prøvd og jeg har hatt ambisjoner om å klare det, og jeg har snust på at jeg kanskje kan klare det, men det er for sårbart, for eksempel om jeg blir syk, det er vel seks-syv timer til min familie, og fire timer til faren til barna, og så er det mange nydelige mennesker her som jeg kan stole på og som ville hjulpet meg om jeg trengte det, men det jeg også innser er, at her har mange sine familier, her har mange sine miljøer, og jeg kan komme inn her og jeg kan komme inn der, men jeg må ha mer i mitt hus, jeg må ha mer i mitt hjem, jeg må rett og slett innse hvem jeg er og hva jeg vil, og at det ikke finnes her, og at jeg vil begrense meg selv hvis jeg skal bli i det her, fordi det er for mye som står på meg.

Jeg har et kjempestort nydelig hus som jeg har smelt ut, og jeg har gjort andre ting i dag, altså, alt er jo kastet opp i luften, det er vel noe med det her i livet, at på forfallets grunn kan nydelige skje få vokse opp i den asken av det som har vært, og da er det noe med at alt brenner ned, så det er ikke bare hvor skal jeg bo, men hva skal jeg gjøre, og hvordan skal jeg gjøre det.

Jeg er utdannet psykolog og litteraturviter, og det å bli psykolog var også noe jeg følte at jeg måtte, for å maksimere mine muligheter innenfor det systemet som jeg har blitt oppdratt i, og der gjorde jeg det jeg skulle, men ikke noe mer, og hjertet mitt var ikke på det studiet, og det var derfor jeg studerte litteraturvitenskap parallelt, og så fikk jeg barn parallelt, og aldri tok jeg pause, for det var noe veldig artig med å makse på alle plan samtidig, og se at det også gikk, men det er noe med balanse, har jeg lært, etterhvert, og få tid til meg og mitt, for det jeg tror hadde skjedd hvis jeg hadde hatt plass underveis, hvis jeg hadde stoppet opp, og ikke satt på podcast, eller serie, ringt en venn, eller holdt meg selv opptatt med ting, så hadde jeg kjent at jeg skal gjøre grep, jeg hadde kjent at jeg er ikke med, og da hadde det tvunget mange skumle ting inn i livet mitt.

Frykt tenker jeg er den følelsen som kan hindre og begrense oss kanskje aller mest, fordi den signaliserer til oss at vi skal passe på og beskytte oss, og hva med det her, og vi er oppdratt til å tenke på en måte hvor konsekvenser av valg vi tar, og katastrofescenarioer får rå, og det at jeg flyttet tilbake til dette huset da eksmannen min og jeg gikk fra hverandre midt oppi dette eventyret her, og disse tre små barna her, så var det snakk om å selge huset helt på halv tolv, eller så var det snakk om at jeg skulle ta over huset, og da ble jeg rådet til, av ingen, til å ta over huset, og jeg kjørte fram og tilbake mellom huset og Bergen, fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, så jeg kjørte flyttelasset mitt frem og tilbake, og så kom jeg over den sangen til Timbuktu, som han sikkert laget til Albert Aaberg, Ikke stor nok, eller hva den heter, at enten hører jeg på meg selv, eller så hører jeg på de voksne, eller det vil si, de som mener at de kan bestemme over meg, og de som mener at de vet bedre enn meg, hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva som er riktig her og nå for meg. Her var veldig mye på spill, det var hele min økonomi, hele min kontroll over min fremtidsøkonomi, det var den følelsen av jeg vil ikke rømme fra en situasjon jeg føler jeg kan løse bedre enn det som er gjort nå, så da endte jeg med å gjøre det, og det har gått bra, men det har vært ekstremt ubehagelig, og så var ikke planen å nødvendigvis bli igjen her med de tre små alene, men ting har ikke vært på plass rundt meg til å sette det her ut, men det gjorde jeg nå. 

Ok, så hvor skal jeg? JEG VET IKKE! (latter) Det er min nye tilnærming nå, å stille meg litt mer undrende, og tenke at jeg kan ikke kontrollere alt. Hele livet har jeg tenkt at jeg kan det, altså, jeg kan velge hvilket studie jeg vil ta, hvordan velger jeg det, jeg velger hva jeg ikke vil, jeg kan snakke i evigheter om alle mine tilnærminger til å finne ut av alle disse store spørsmålene og problemene og prøve å få funnet min vei, men hele problemet med det, er at det hviler på et premiss om at jeg kan kontrollere alle scenarioer og faktorer, men det kan jeg ikke, og det å la ting få komme i sitt tempo, og la andre ting få spille inn, og la muligheter få dukke opp, og klare å se de mulighetene, og ikke være så opptatt av mine egen plan, at de bare passerer, det er noe med magien i øyeblikkene og i det som er rundt meg, som jeg synes er veldig spennende.

Så nå er det tiden for å bare se, så hvis ingen vil leie huset mitt eller kjøpe huset mitt akkurat nå, så kan ikke jeg gå å leie meg noe eller kjøpe meg noe et annet sted, men jeg har muligheter likevel, jeg kom på at jeg har en hytte en time fra selveste Grunerløkka, (latter) og det er ganske nærme min familie, familien til faren til barna, og venner av både faren til barna og meg, og det er fullt av muligheter, og på hytta er det ikke innlagt vann eller strøm, og min enda mer romantiske drøm enn den å flytte til Balestrand, til en liten bygd, det er å flytte helt ut i intet, sånn at man kan se stjernehimmelen, at det ikke er asfalt, at det ikke er lyktestolper, og at jeg kan få være og lande i naturen, og jorde nervesystemet og få ro til de viktige tingene, de nære tingene, som jeg har blitt ekstremt mye mer opptatt av med tiden, og særlig kanskje etter at jeg ble mor, at barn vokser så raskt, fra en dag til en annen kan de ha forandret seg, de kan ha bykset, og alt som var er tapt, og jeg kan ikke springe det hele over ved å være opptatt med andre ting, for det som er viktig for meg nå, det er hjertet mitt, hjertet til barna mine, og det er veldig klinkende klart hva det lengter etter, og det er så enkle ting som nærhet til andre, trygghet, kjærlighet, det å se og bli sett, og det er så liten avstand mellom et smil, eller, eller (latter), bare ved å se inn i ansiktet til et av mine barn, og det å se barn i naturen, det er utrolig fascinerende, når jeg har bodd i både en leilighet med barn, en gipskledd leilighet, hvor barnet ble lei etter to sekunder, og hvor det ble et evig jag til å få stimulert dette barnet nok til at det ikke hylte, og jeg har bodd i en pappeske av et nybygg ute på en øy, (latter) på jakt etter det gode og enkle bygdeliv, da fant jeg ut at det var ikke noen bygd, det var en forstad, det har jeg prøvd med barn, der var vi egentlig isolert i et billand, der ingenting skjedde der ute på øyen, men hvor alle pendlet inn til byen for å jobbe, og for å gjøre ting, og for å oppleve ting, og det var ingen som skapte noe der ute annet enn innenfor sin firkantede hage, og det var ikke det jeg lengtet etter. Så har jeg også prøvd Balestrand,som er en bygd, og hvor ting faktisk skjer, og hvor ting faktisk skapes, og hvor jeg faktisk har en villa og jeg faktisk har en hage, men nå har jeg kommet frem til, at det er ikke hvor jeg er, eller huset, hagen, eller stedet, som er viktig, men det er hvordan vi lever i det huset, eller den hagen, eller på det stedet, og den måten vi lever på nå, er en slags mellomting, som jeg også hadde i byen, som ligner veldig mye: det er høye utgifter, så jeg må jobbe ganske mye for å få det til, det er noe jeg føler meg veldig ufri i, og det er de samme premissene som i livet i byen med tanke på egentlig hva du gjør i huset, altså, det jeg har lyst til, er, å ha nok plass og ro til å få kontakt med øyeblikket, og kroppen, og de rundt meg, og til alle disse store drømmene og prosjektene, som jeg tenker er helt i tråd med dette at jeg vil ha det enklere, mindre, jeg vil roe ned, men det er også fordi jeg vil ha boltreplass til de store drømmene, og det er ikke materialistiske ting, det er å lære meg ting, hugge ved, hente vann, det å sette pris på et glass vann, det er sånne ting jeg setter veldig pris på, men som vi har mistet i dag.

Noen velger dette her som en sidesyssel mellom det hektiske hverdagsliv, men jeg tenker jeg vil snu på det, og ha en ro som jeg kan puste og være i og trives med og hvor både jeg og alle mine barn og forhåpentligvis etterhvert flere voksne mennesker kan få plass til seg selv og fellesskapet rundt måltider, hvor vi kan ha det som en base, og så kan vi for eksempel fra et slikt sted som min hytte, dra ut på eventyr, og komme tilbake, til denne basen med ro, og jeg kunne nesten sagt spafølelse, bare at det ikke koster penger eller er kunstig konstruert i et rom, det er fuglekvitter, det er plass til å lage kjøkkenhage, og mure et drivhus, ha dyr, og som psykolog har lært mye nyttig om hvordan vi mennesker fungerer biologisk sett, om hvordan vi er blitt utformet gjennom evolusjonen, jeg har også kjennskap til arkeologi, og menneskets spede begynnelse.

Jeg tenker at det er ufattelig utfordrende den måten vi lever på i dag: så mange mennesker på så liten flate, i tillegg i hver sin boks, sånn at vi egentlig ikke har så veldig mye felles, og den byrden å bære for hvert enkelt menneske, er veldig stor, og jeg tenker den er for stor. I tillegg har vi mange ufrivillig single, og ikke minst ufrivillig barnløse, men nå tenker jeg på hvem du bor sammen med, det er mange som bor alene, og det er noe med den stillheten i en gipskledd leilighet, den vekker angst, det har jeg snakket veldig mye med de som har booket inn samtale hos meg i min praksis, det er noe med at det er ikke deg og meg det er noe galt med, det er ikke noe du kan gjøre fra eller til inni der, det er en situasjon og noen betingelser som vil skape angst, fordi det er så unaturlig, og da må vi flykte, til serier eller podcaster eller gaming, og vi må sovne til støy, fordi vi hører ingenting, det er helt stille, og det er, det er veldig rart. Det er ikke sånn vi er bygget, og det er klart vi kjenner på ensomhet, og angst, og frykt, og, nei, så, (latter) jeg bryter!

Jeg har alltid brutt ut litt her og litt der, i en liten sving her og en liten sving der, og har forvillet meg til Vestlandet, og tenkt at her er det bare sky is the limit, jeg har ikke vært noe redd for å bevege meg innenfor det alle andre kan forstå, som jeg kan forklare, og begrunne, og alle kan etterhvert la seg være med på at gir mening, men det er også på et vis begrensende for meg, for egentlig vil jeg mye mer, og jeg vil videre, og jeg har sett meg så mye til siden og tilbake, “hva vil dere” og “er dette greit” og “er dette for sinnsykt” og nå i de siste, det har faktisk vært flere år, så har jeg prøvd å slutte med det, og det er ekstremt interessant hva som skjer da, for jeg får veldig mye mer kontakt, med meg selv, jeg får mer kraft, det er spennende, og regulerer meg mye bedre, ved å ikke ta opp den telefonen for å ringe og høre, og rett og slett bare dure på, litt i hemmelighet, litt i smug, for gud vet hva som hadde skjedd om jeg hadde ringt noen nå og sagt at Nei nå har jeg bare lagt ut annonse selv jeg, men bilder jeg har tatt, og av ting som absolutt ikke vanligvis er avbildet, (latter) i en annonse, og jeg har skrevet med mine følelser, og jeg vil nå hjertet til folk, og ikke hodet.

For jeg vil tilby det som jeg går fra, fordi ting ikke ble sånn som de hadde trengt å være for at jeg skulle kunne fullføre det prosjektet her, og realisere de drømmene jeg har hatt i det huset og det hjemmet her, om å åpne det opp, å bygge ting, som folk kan komme inn og få ta del i, som kan inspirere, og skape fellesskap, alle disse tingene her får jeg faktisk ikke til når jeg bor her alene og er den eneste voksne og har disse tre små barna under min vinge, og dette store huset, og denne store hagen, og min private praksis, jeg har funnet ut at jeg er nok ingen, det er kjedelig å bruke sånne kategorier som introvert og ekstrovert og sånt, men min energi blir veldig virvlet opp av å snakke med andre som er veldig like som meg, og forskjellige, og nøytrale, og sånn, men jeg virvles veldig lett opp, jeg blir veldig glad av ting som skjer, og av folk som driver med ting, jeg blir veldig lett nysgjerrig av andre folk, jeg føler nå at det jeg trenger nå er nærhet til en by der det skjer mye som ikke avhenger av meg, jeg vil danse, jeg vil henge meg på og koble meg på kreative folk som driver med forskjellige ting, jeg vil henge meg på folk i helt andre bransjer enn min egen bransje, altså, psykologfeltet.

Bare på mitt felt er jeg en uteligger, som vi kaller det i forskning, om jeg i det hele tatt er innenfor feltet, så er jeg helt på kanten av det psykologer flest er opptatte av, og jobber på en helt annen måte enn det feltet mitt er enige om at en skal gjøre. Så om jeg i det hele tatt skal være innenfor feltet, skal jeg gjøre det enda mer annerledes, og jeg trenger nye perspektiver utenfra inn på det jeg gjør, for å kunne vokse. Det kan hende jeg skulle gjort noe helt annet, for jeg elsker jo sang og teater, kunst og design, og har funnet ut at jeg er veldig kreativ, og jeg har alltid sagt at Jeg er ikke kreativ, og jeg kommer fra en familie med mange kunstnere, mormor er kunstner, og tante er kunstner, og de kan male og tegne, og jeg har alltid tenkt at, det kan ikke jeg, men så har jeg begynt å tenke at, det kan jo hende, at jeg kan det (latter), og så har jeg ikke orket å stoppe meg selv, jeg har bare trengt å ikke begrense meg, for jeg har hatt energiproblemer her ute nå, når jeg ikke har de vanlige impulsene, fra at ting skjer, og at folk passerer tett innpå mitt liv, så har jeg funnet ut at jeg blir energisk av å være mer uhindret i mitt hus. Jeg har vært veldig mye inni dette huset, jobbet hjemmefra, digitalt, pusset opp mellom slagene, og sittet å sett på fjellet gjennom vinduene, og selv om natur er veldig viktig for meg og utsikt er veldig viktig for meg, så har jeg lurt på hva som skjer med meg hvis jeg bor midt i en skog, at jeg bare kan gå ut døren og så er jeg allerede i naturen, for nå sitter jeg og ser på det, og veien fra dette huset i sentrum av Balestrand til skogen eller til fjellet, den er for lang for meg. Så jeg har ikke benyttet meg av det, også har noen kommet med, jeg trenger ikke å navne navn, men det er noen som har kommet med et utrolig dårlig forslag, som er å heller henge opp et maleri av dette fjellet i en liten leilighet i oslo, og det er langt fra det jeg trenger, for lyset i denne bygda og på dette fjellet, det skifter fra sekund til sekund, og årstidene skifter og snøen smyger nedover fjellet nå, nå har den smeltet igjen, og jeg har begynt å bli fugletitter, det er så mye fugleliv i hagen, og disse tingene her setter jeg utrolig høyt, men det å komme meg herfra og opp og ut, det har jeg ikke lyktes med enda, og det kan si noe til meg om, ikke om viktigheten av det, for når jeg har gjort det har det vært fantastisk, men kanskje at det har vært andre ting som faller meg nærmere, sånn som å bygge opp bedriften min, er noe jeg bruker mye tid på, konsept og nettside, prøve å systematisere det jeg gjør i praksis.

Tidligere har jeg vært opptatt av utdanning, og har tatt mange fag ved univerisitet, men har ikke begynt å praktisere før jeg var nyutdannet for 3 år siden, og da begynte jeg rett for meg selv, og det har vært herlig, for da har jeg begynt å se at øvelsen blir å kaste mest mulig, av begrensningene som jeg har ved å tenke på en bestemt metode eller en bestemt tilnærming, for nå har det blitt flere hundre har jeg tellet meg frem til, det er noe med at jeg ikke klarer å se på oss som syke, eller diagnostisere, eller tenke kategorisk, eller behandle på én bestemt måte. Når jeg får inn folk som har vært hos psykolog mange ganger før, som har prøvd ulike metoder, og som fortsatt er i gjørma, da har jeg følt meg veldig fri til å tenke ok, da kan vi i hvert fall legge bort de vanlige metodene og de vanlige måtene å gjøre ting på, og så kan vi se nytt på det, og prøve å gjøre det samme, og følge intuisjonen min, impulsen min, følge dynamikken med den andre, se hvor det tar oss, å ikke ha en plan, at det nesten har vært en større hjelp enn det å komme med en plan, eller ha en klar lederrolle, og være der den andre er, og samtidig ha det blikket utenfra og nye perspektiver utenfra og inn på det som en kanskje sitter mye med selv, og så blir mentaliteten smalere når vi ikke får input utenfra på oss selv eller på livet vårt eller på situasjoner som har skjedd. Det er mange interessante spor som jeg tenker å følge, og jeg har gitt meg selv en pause nå, hvor jeg kan prøve å få litt oversikt, og så prøve å komme videre på en måte som er klarere for meg. Det er noe med å stoppe opp for en selv og utforske hva er det jeg egentlig har lært, og hva er det jeg kan gjøre med det før jeg fortsetter, er det noe annet jeg trenger før jeg går videre, og det er her jeg er nysgjerrig på hva andre felt kan spille inn på meg her, ikke mitt eget felt, for det kjenner jeg godt. 

Så ja, det er en start på noe, nå har jeg snakket 33 minutter på egen maskin,og jeg kunne ha snakket mye lenger, for jeg er en person som, altså det har blitt stadig mer monologform på meg etter at jeg flyttet til Balestrand og snakket med venninner og nye bekjentskaper der vi har sendt hverandre talemeldinger som har blitt opptil flere timer lange, fordi vi ikke har hatt tid til å prate på telefon alltid, så har vi wendt med å bli kjent på den måten. Så det er ikke noe vanskelig, men nå er jeg så kokt i hodet av denne store bøygen det har vært å legge ut mitt hus på finn.no med Martine Cassiora som kontaktperson, så jeg skal stoppe nå, jeg merker at energien min er på synkende kurs, og ta en dusj eller et bak, få meg noe god mat, og så skal jeg se.

Dette var gøy, følg med videre, det er ikke bare jeg som skal prate, jeg skal hoppe inn og hoppe ut litt, jeg skal stå ved at jeg ikke skal ha noen plan, de som kjenner meg fra før av vet at det er endel av konseptet her, teknologi og verktøy og fancy utstyr kommer med tiden, men enn så lenge er det det her jeg kan tilby, og da velger jeg å gjøre det, heller enn ingenting, og så har jeg noen gjester på listen, og det er folk med ukjente stemmer, som skal få komme til ordet, så jeg er ikke interessert i noen store stemmer som har fått nok taletid og som ikke alltid sier så mye nytt, men det er i de tilfeldige møtene med det geniale i folk, det de brenner for, eller noe de kunne tenke seg å dele, det er jeg veldig interessert i å høre.

Så har jeg allerede snublet over noen folk som har sagt ja til å bli med, og jeg er åpen for henvendelser, om du kjenner at du har noe på hjertet, jeg kan få kjemi med de fleste, også dem som kaller seg selv en stein, som sikkert kunne kvalifisert til en sosial angst diagnose, men det synes jeg er fantastisk, at vi er så forskjellioge, det synes jeg vi skal gi oss lov til å være, og hvis vi selv ser på noe som et problem, eller er litt nsysgjerrige på hvordan vi kan bli om vi endrer på noe, så er jeg helt med på det, men la oss begynne der vi er, og la det være greit, og la det være verdt å lytte til. Jeg gleder meg til å se hvor mange lyttere jeg får på denne episoden, det blir nok ikke bare meg, for jeg vet om noen jeg skal sende denne episoden til, men jeg tenker det kan godt hende at det blir en stor suksess, det er jeg åpen for, og det ville bare vært, ja det ville vært en fordel, da, selvfølgelig, men det er litt skummelt å tenke på, så det skal jeg ikke tenke på, så DET SKAL JEG TENKE På, ville psykologen i meg ha utfordret meg selv til, ja, greit, jeg runder av her, med det, og så faller jeg inn her, helt plutselig, og da blir det episode 2.