Frykten for å bli forlatt

Vi tror at om vi ikke er enkle å ha med å gjøre, ikke krever noe særlig, eller ber om noe, så vil vi bli forlatt.

Det er alvor. Det er liv og død, for oss mennesker.

Vi tror, ikke bevisst, men like fullt, med alle de dypere lagene av oss – vi vet – at hvis vi holder oss selv nede, små, go-with-the-flow, er ok med alt, overgir, og strekker oss for langt, så kan vi holde på relasjonene, på disse menneskene, som ellers ville ha forduftet i løse luften, rett fremfor nesen på oss.

Hvis jeg ikke hjelper andre, gjør deres liv lettere, hvis jeg ikke orienterer meg rundt dem, tar ansvar for deres problemer, og fikser disse, så er det ingenting ved meg de kunne ha likt.

Vi har historier om oss selv – alt sammen ubevisst og ikke noe vi vet at vi går rundt og tror, det kommer til uttrykk i handlingene våre – og disse historiene bunner i at vi ikke i oss selv har noe å tilby av verdi, vi er ikke verdt å elske, om jeg ikke gjør alt dette for alle andre, om jeg stopper med det, så er det ikke lenger noe igjen å like, eller elske. Jeg tror, at jeg har ingenting å tilby andre.