Den usynlige kampen som splitter verden – og veien tilbake gjennom positur og perspektiv

Vi er i en usynlig kamp som splitter oss: politisk, teologisk, mellom kjønn, mellom foreldre og barn, og mellom deler av oss selv, slik at vi går rundt og lever i isolasjon, ensomhet, og kamp, mot oss selv, mot hverandre, og alt, er usynlig og dermed ugripelig for oss. I stedet for håpløshet, kan ideene om Positur og Perspektiv hjelpe oss fra denne delte tilværelsen, mot gjenforening, med oss selv, hverandre, og verden.

Positur og perspektiv

Når vi stiller opp i verden, i et møte, eller i en samtale, med en positur av ydmyk tillit, kan vi gjenforenes.

Hvordan kommer vi dit?

Det starter med at vi vender vårt blikk utover.

Når vi blir egoistiske, når vi vil at vår egen agenda, våre egne perspektiver, vår egen kunnskap, som alltid springer fra oss selv, så skaper vi splittelse, mens når vi vender oss mot det som kommer utenfra oss selv, fra det som er høyere enn oss selv, større enn oss selv, så skaper vi forbindelse.

For når vi bytter ut visdommen som kommer utenfra oss selv med våre egne måter å se og gjøre ting på, våre egne tendenser, skaper vi kaos og konflikt i oss selv, våre parforhold, våre familier, i vårt samfunn, og de miljøer vi er en del av.

Vi trenger å vende oss ut, ikke inn i oss selv, men ut.

Vi trenger også å vende oss mot det som er sant. Vi lever i en verden som foreslår at det som er sant er subjektivt: våre følelser er det som styrer oss.

Når vi styrer etter våre egne følelser, i stedet for et moralsk kompass, ødelegger vi forbindelsen til andre, til det som kan bygge visdom og karakter og forbindelse.

Vi er som mennesker og kultur blitt desensitisert til det som er virkeligheten, vi har fjernet oss fra den, og dermed fra andre og alt annet, ved å se innover, og føle oss frem til hva som er sant og rett i komplekse relasjoner og situasjoner.

Vi trenger å se at vi trenger å leve og næres av en autoritet utenfor oss selv, det som er objektivt, og felles for oss.

Det er mange feller, ikke bare våre egne subjektive følelser, som ikke reflekterer sannheten eller virkeligheten, men også algoritmer, som vi lar oss lede og styre av. Vi lever i en verden, og med teknologi, som skaper splittelse.

Hva kan du gjøre i dag?

Vi trenger å komme tilbake til å eksistere i våre kropper, som en integrert helhet.

Vi trenger å forbinde oss og forplikte oss til hverandre, vi trenger å gi, vi kan ikke kun se hverandre og kommunisere via skjermer, i ekkokamre av like posisjoner, der vi kan dehumanisere andre, uten å behøve å se noen i ansiktet, eller gå ved siden av noen, og bli konfrontert med det jeg har gjort, enten det er godt eller ondt, rett eller galt. Vi trenger å se hverandre, og se konsekvensene av våre handlinger utenfor oss selv. Vi er utstyrt med empati, det ligger i vår natur, så ved å kunne virkelig være tilstede, og se, en annen, og hvilken effekt det vi sier og gjør, har, i den andres ansikt, kropp, så er vi mer rustet til å justere oss, ta ansvar, og orientere oss etter noe som ser til og ivaretar det som er felles, det som er mellom oss, det som er sant, og forene oss.