Kjærlighetssorg

Det vondeste i livet, er kjærlighetssorg, en tilstand, der hjertet er knust.

I kjærlighetssorgen, i lidelsen, er vi ofte fortapt, men på den andre siden, og noen ganger, mens vi enda er i tilstanden, kan vi begynne å skimte, at denne sorgen, dette åpne hjertet, også er en mulighet, til ekspansjon, til tilgang til en høyere autentisitet, en mer ubetinget kjærlighet.

Når vi i lidelsen, i utfordringen, i vanskeligheten, kan gå gjennom, i stedet for å gå forbi, er vi i oppvåkning, beveger vi oss mot, et harmonisk sted, der vi ser at alt er refleksjoner, er der for at vi skal lære, bevege oss, utvikle oss, mot stadig mer autentisitet og kjærlighet.

Er vi satt i verden av en grunn?

Vi kan tenke oss, at noe helt, deler seg i mange deler, for å kunne oppfatte seg selv, gjennom ulike unike måter å oppfatte verden på. Det har aldri vært en Martine Cassiora her, og det vil aldri være en Martine Cassiora, etter min reise. Vårt unike purpose, er å se verden gjennom vårt unike blikk, og tilføre vårt unike blikk, til kilden, som vi alle kommer fra.

I et slikt perspektiv, er vi alle formet av et sett unike betingede biaser, som gjør at vår måte å se og være i verden på, er helt ulikt, alle andre, fordi disse betingelsene, setter oss i et blikk, som ikke er like noe annet blikk. Det unike tilfører noe, tilbake til det vi kommer fra, som gjør det ene, helheten, rikere, og stadig med kompleks, ettersom vi i dette livet, i denne verden, utvikler oss (“We Evolve”).

Her kan vi begynne å innse, at fengselet vi lever i, vårt eget fengsel, våre egne begrensninger, setter betingelsene for hvor mye vi kan utvikle oss: Vår bevissthet kan kun utvides innenfor rammene i fengselet vi befinner oss i. Det som bestemmer veggene eller murene omkring oss, er våre belief systems, og når vi begynner å innse alt dette, så kan vi se at, vent, dette har vært meg hele tiden, jeg har valgt dette, for eksempel fordi det er et tema vi skulle lære.

Hvis vi er satt i verden av en grunn, hvis vi settes i verden av en grunn, har satt oss selv i verden av en grunn, så kan en slik grunn være at nå, nå skal jeg lære ubetinget kjærlighet, eller sann autentisk kjærlighet, kjærlighet på toppen av autentisitet, den høyeste frekvensen av våre emosjonelle tilstander. Hvis jeg er her for å lære ubetinget kjærlighet, så vil jeg lære gjennom dennes motsetninger, fordi jeg vil dømme betinget kjærlighet, jeg vil dømme de negative aspektene ved falsk kjærlighet, jeg vil dømme svik. Det er først i det øyeblikket jeg kan akseptere og integrere svik, og ikke ha denne umiddelbare motstanden til å si: dette er det ikke, jeg er ikke en som kan svikte, jeg ville aldri sviktet en partner, det er kun når vi kan gjenkjenne og si til oss selv at, ja, jeg kan akseptere sviket, jeg aksepterer at det eksisterer, og at det må eksistere, for at ubetinget kjærlighet, sann autentisk kjærlighet, skal eksistere. I det vi klarer å akseptere svik, eller betinget kjærlighet, når vi ser det i andre, er det samme øyeblikket, vi har lært ubetinget kjærlighet. Inntil det øyeblikket, har vi ikke lært det.

De tingene vi dømmer, vil fortsette å være tiltrukket av deg, og vil fortsette å dukke opp rett foran nesen din, helt til vi ikke lenger dømmer dette ene negativt, i det øyeblikket, vi innser at, det er meg jeg dømmer, en del av meg, jeg dømmer, i det jeg dømmer dette. Det ene må eksistere for at det andre skal eksistere, vi kan ikke velge bort, se bort i fra, men akseptere, og integrere, delene, som hører sammen og som utgjør både det vakre og det forferdelige i det samme teamet eller aspektet ved livet.

En av nøklene her, er å stoppe opp, når vi kjenner at vi dømmer noe eller noen i en situasjon: se på hva det er du blir trigget av, se innover, for det du blir trigget av, er det du fornekter i deg selv. Hvis du setter en merkelapp på noen, eller kaller noen noe, så er det deg, som former mer av din narsisistiske persona, enten du vet om det eller ikke.

Grunnen til at vi fornekter noe ved oss selv, er at vi ikke liker det, ofte fordi vi assosierer det med noe eller noen som har voldet skade, og vi har attribuert en atmosfære, eller en oppvekst, eller en hendelse eller ulykke, til dette ene isolerte som vi skyr.

Alle kamper vi ser, konflikter, drama, det antagonistiske i mennesker, relasjoner, politikk, og verden, er et stadie av bevissthet, som sammenfaller med svært trange fengselsceller, der vi sitter side om side, uten å se at vi sitter side om side, for murene vi har bygget er høye, veggene kalde, vi tror vi er alene, og vi handler, som om, vi er alene.

Det er ikke sikkert at meningen med livet er å hele tiden leve i komplett harmoni med hverandre og med verden. Den eneste måten å leve i komplett harmoni, er ved å forstå lidelsens rolle. Å lide for lidelsens skyld, er kun lidelse. Men dualitetens rolle, rett-galt, lyst-mørkt, feminint-maskulint, overflod-mangel, er å vise oss, at polariteteter egentlig er det samme, vi har bare snudd det helt om. Vi går fra en ekstrem til en annen. Når vi finner harmoni, eller balanse, er når vi lærer ikke å dømme negativt, alt det vi i bunn og grunn selv har tiltrukket oss.

Når vi forstår, at det vi prøver å kjempe mot, og få ned, faktisk skaper mer. What we resist always persist, i verdens dynamikker. Vi har muligheten til å innse at det er vi selv som skaper vår realitet. Dualitet innebærer ofte lidelse, utfordringer, mangel, vanskeligheter, det å lide for lidelsens skyld, er bare lidelse, men det å forstå at vi lider av en grunn, så får lidelsen verdi. Alt skifter.

Lidelsen vi opplever i livet, den mest forferdelige kjærlighetssorgen, det største sviket, kan vi er med på å bringe oss nærmere en høyere autentisitet i oss selv. Lidelsen kan i lys av dette sees som en gave, en bane, mot guddomelighet.

Det vi ikke er, det vi dømmer i andre, er det vi skal kikke på

Sandbox-analysis i business: når en forsøker å finne ut av hva ens unike salgspreposisjon er, for et produkt eller en tjeneste, eller det unike du har å tilby verden, litt som din Ikigai (japansk: 生き甲斐: grunnen til å være, det som gir livet mening og driv), det du er god til, det du elsker å gjøre, det verden vil verdsette, og det du kan tjene penger på, alt dette kan en plassere i et diagram, når en bygger sin business strategi.

En annen strategi, er å begynne i motsatt ende:Ved å se på alt det vi ikke er, for det er enklere: Jeg er ikke dette, heller ikke dette, og definitivt ikke dette. På dette viset, blir det vi står igjen med, smalere, og vi kan så gjøre en Ikigai-analyse. Det bygger på en antakelse, om at vi bedre kan se, på avstand.

Det samme kan vi gjøre med vår personlighet: når vi føler på skam eller skyld, når vi tar avstand fra noe, blir trigget av noe, og det er klart for oss, at det der, er jeg ikke, det der, er ikke meg, jeg er ikke min mor, og ikke min far, det er ikke meg. Det, som vi tar avstand fra, og dømmer i andre, er det vi skal kikke nærmere på, for det vi sier at vi ikke er, er det vi har tatt ut av oss selv, og som vi ikke lenger kan oppfatte i oss selv, men, det er fremdeles der.

Når vi gjemmer vekk noe som finnes i oss, dukker det opp igjen, for å minne oss på, det vi har lagt lokk på, så det vi har forsøkt å ta ut av oss, begynner å dukke opp i verden omkring oss, og vi ser plutselig, at vi er omringet av, dette som vi i hvert fall ikke er. For eksempel, om vi vokser opp med en narsissistisk forelder, og for alt i verden ikke vil la narsissisme flyte utover oss eller vårt liv, nå som vi endelig er frie, og selv kan velge fra og velge til, så blir vi alt, bare ikke dette, bare ikke narsissistisk.

Hva enn du blir trigget av, til å si til deg selv: det der, det er jeg ikke, det er ikke meg, det er et øyeblikk, og en mulighet, til å lene deg inn i, og omfavne det du kjenner motstand til. I dette simuleringsspillet, i dette livet, lærer vi gjennom motsetninger.

Et liv i forbindelse

I dag er manges liv preget av drama, konflikt, stress og sykdom, og vi ser en verden som reflekterer det samme i en større skala. Om vi vil endre verden, er det oss selv vi allerede har, og hva vi selv reflekterer utad, er det vi ser omkring oss.

Vi er fulle av blinde flekker, og det meste av det som styrer oss, våre tanker, våre følelser, og det vi rent faktisk setter i sving i våre egne liv, er ofte utilgjengelig for oss. Vi kan drives ubevisst, tankeløst, fra frykt, eller oppfatninger av mangel, eller vi kan være i ett med og drives av et uttømmelig kilde til kjærlighet, forbindelse, kreativitet. Kilden til det fruktbare er der allerede, i oss, men vi har i vår del av verden og i vår tid ikke lært å få tak på det, og vi har ikke lært å ta valg, og skape, fra dette stedet i oss, i alt.

Vi lever i en verden preget av antagonisme: livet sees som en kamp; mennesker konkurrerer mot hverandre; naturen må kontrolleres sårbarhet er tegn på svakhet; identitet bygges i motsetning til andre (jeg er ikke som deg, som min mor, eller som det); ego og selvhevdelse står i sentrum. Når vi ser oss selv og verden gjennom et antagonistisk syn, har vi separert oss fra alt og alle, vi er strandet på vår egen akse, løsrevet eksistensen, fullt og helt alene, og herre over eget liv, mot alt og alle. Selv om dette er normalt, er det ikke bra, vi blir syke av det, vi blir urolige, vi blir isolerte, ensomme, fulle av angst, vi blir deprimerte, og vi tar valg og lever basert på frykt.

Takk gud så finnes det et alternativ, og dette er ikke nytt, men vi har mistet forbindelsen til hverandre, til naturen, til verden, og dermed også, til oss selv. Alternativet er forbindelse, er det vi på engelsk kaller community, det å ikke se oss selv som separat fra alle andre, og som separat fra eksistensen: Livet sees som et samspill; mennesker er medskapere; naturen hører vi til i; sårbarhet er inngangen til forbindelse; identitet bygges i forhold til andre; fellesskap og samhørighet står i sentrum.

Vi skaper et komplett ulikt liv og en komplett ulik verden når vi tar valg fra og skaper fra et antagonistisk vs et community utgangspunkt.

Velger vi vårt eget liv?

Vi velger det hele, alle detaljer, ikke på et tidligere tidspunkt, men akkurat nå

Nå, i øyeblikket, fra stedet der tiden ikke finnes, er stedet der vi kan velge og skape fra. Her kan vi så for oss vårt liv alt er skrevet, vi kan se på livet som et spill, eller en film, der det hele alt eksisterer, i oss, gjennom oss, men i stedet for at vi vet det hele på forhånd, så får vi anledning til å leve det, spille, uten å vite neste trekk, alle spillerens trekk, alle våre trekk, for det mystiske i livet, er verdt å bevare, og livet, er verdt å leve, fra dette stedet, eller tilstanden, i nåtiden.

Hvis vi ser på vårt liv som en film: har vårt liv et tema? forutbestemte hindringer på veien?

Hvis vi svarer ja på disse spørsmålene, ja, vårt liv er alt skrevet for oss, men vi får gleden av å leve livet, uten å vite, uten å miste det mystiske og alle oppdagelsene vi skal gjøre av krefter og talenter i oss selv, såvel som alt som kan åpenbare seg i verden, når vi begynner å se vår egen rolle i det hele, og spille aktivt, være bevisste, være i nuet, det eneste stedet vi kan velge og skape fra.

Vi kan finne det hele i vår astrologi, i vår numerologi, hvis vi vil grave dypere, kan vi finne mer i vårt Human Design, vil vi enda dypere, i våre Gene Keys, og videre: i mytologien. Det vi vil finne, er at alle arketypene i utfordringene vi møter, er bestemt på forhånd.

Men, det er du som har valgt det hele.

Vi kan ikke skimte det hele, men gjennom synkronisiteter, disse øyeblikkene av Samadhi (en dyp tilstand der tanke og form smelter sammen, et stille punkt vi kan få tilgang på gjennom meditasjon / en David-Lynch film, osv), vil når vi setter oss i denne tilstanden oftere og oftere, begynne å smelte sammen, venstre og høyre hemisfære i hjernen synkroniseres, og vi vil begynne å la oss lede av hjertet, og bevege oss mot autentisitet.

Et autentisk liv, autentisitet i oss, i alt, er dit vi alle egentlig vi dette livet: Denne rene, autentisiteten. Når en har forsket på hvilken følelse vi kjenner sterkest, ved å sammenligne amplitude i frekvenser i hjernen i ulike emosjonelle tilstander, så er det nærliggende å tenke at det må være kjærlighet, som aktiverer oss mest, men, det er autentisitet, fordi autentisitet, er kjærlighet.

Den ene må dele seg selv for å kunne se seg selv, og gjennom et speil kan vi se oss selv, så den vi ser på, den andre, blir speilet, vi reflekterer, speiler oss selv i. Du og jeg, jeg og du, er separate, men vi er ikke egentlig separate. Det er snakk om refleksjoner: Du reflekterer et aspekt fra meg som jeg ikke er helt og fullt klar over. Grunnen til at du kommer inn i mitt felt, er at jeg kan integrere og forstå det aspektet, som enda er helt eller delvis skjult for meg. Først når vi tør å innse at det vi ser, og som har vært skjult for oss, i det vi ser på, og det vi kan oppfatte som noe separat fra oss, den andre, noe utenfor oss selv, når vi tør å innse, at det er en del av oss, vi får lys på, så kan vi også akseptere den delen, og etterhvert, flere deler, eller aspekter ved oss selv, aspekter som også er deler av verden, for selv om det er et paradoks, er vi både separate fra alt, og del av alt, men det vi ser, verden vi ser, det, er definitivt oss.

Vi bærer alle chakraer i oss – energisentre som knytter kropp, sinn og ånd sammen. Når vi beveger oss gjennom chakrasystemet, trer ulike dimensjoner fram. Den første dimensjonen kan forstås som en horisontal linje – den maskuline linjen – som representerer vilje, bevegelse og handling i verden. Den andre dimensjonen er vertikal – den feminine linjen – som står for dyp tilstedeværelse, mottakelighet og forbindelsen mellom jord og himmel. Disse to linjene danner et krysningspunkt, som en X, hvor det maskuline og det feminine møtes i balanse. Når vi beveger oss videre inn i det sakrale – inn i kroppens rom og følelser – tilføres dybde. Det som tidligere kunne ses som et todimensjonalt plan (X- og Y-aksen), utvides nå med en tredje dimensjon – en Z-akse – som bringer inn vår menneskelige kompleksitet. Den tredje dimensjonen, solar plexus, gir oss tilgang på vilje, kraft, og identitet (“Jeg vil, jeg kan, jeg er”), fra her kan vi skape den verden som lever i oss. Så har vi den fjerde dimensjonen, og det fjerde chakraet: hjertet. Her kan vår virkelighet utvide seg, ikke gjennom handling eller kontroll, gjennom nærvær og forbindelse, og fra kjernen i den vertikale linjen, kan kjærlighet, medfølelse, og sårbarhet strømme fritt. Det er her det indre og det ytre møtes, det menneskelige og det ubegripelige, i en åpen, dyp relasjon til alt levende, gjennom vår relasjon til tiden.

For å innser at alt i universet handler om detten nuet, dette øyeblikket, dette stille punktet, må vi slutte å se til tiden, og slutte å vårt stille sinn og insistere eller fastholde et persektiv der alt kun kan gå i én retning. For å gjøre det litt mer komplisert, men det er verdt å sette seg inn i denne detaljen, så er den første dimensjonen, denne ene linjen, denne horisontale linjen, denne første chakraen, kun én del kjærlighet og seks deler betinging; i den fjerde dimensjonen, den fjerde chakraen, hjertet, er forholdet imidlertid vektet i kjærlighetens retning, her er fire deler kjærlighet, og tre deler betinging. Her endres balansen. Den femte dimensjonen, hals-chakraen, er fem deler kjærlighet, to deler betinging, er en bro mellom hjertet og hjernen. Den sjette dimensjonen er det tredje øyet og den syvende dimensjonen kronechakraet. Hver av disse ulike aspektene ved deg, representerer hvorvidt du transcenderer dualiteten, og øker din bevissthet, mot mer og mer ubetinget kjærlighet.

Hvis vi skal ta en liten stikkvei, så er tilstanden av mest betinging, og betinget kjærlighet, narsissisme. Når vi beveger oss oppover chakraene, til høyere dimensjoner, beveger vi oss vekk fra betingelser, og i virkeligheten, vekk fra masker: Vi tar av masken, vi viser oss autentiske.

Når vi lever våre liv, fødes vi inn i separasjon, spedbarnet vil være ett med mor, men kan samtidig ikke det, spedbarnet er ute av magen, og gjennom utviklingen bygger barnet sitt ego, sin separasjon, sin persona, vi må lære å overleve, og tåle livets små og store traumer, så vi bygger murer for å beskytte oss og strategier for å forsvare oss, så en dag, kanskje når vi er trettifem eller førti, begynner vi å stille oss spørsmålet, hvorfor virker det som om hele verden ikke er slik jeg trodde den skulle være. Vi begynner å se at vi er omgitt av dårlige folk, og må til slutt stille oss selv spørsmålet, om det er jeg som er det dårlige mennesket her, midt blant alle jeg oppfatter som dårlige folk. Vi blir selvbevisste, og livet begynner å endre seg.

Vi begynner å innse at alt vi trodde var fakta, kun er fasetter, og at vi har dyttet unna alt det vi ikke er: Jeg er ikke det, heller ikke det, jeg er ikke slik. Vi skyver det ut av vår personlighet og over i den ytre verden omkring oss. Det leder bare til at vi fortsetter å finne de samme tingene som vi har fordømt i oss selv.

Vi kan våkne en dag, og innse at alt det vi har fordømt, er ting vi ikke liker ved oss selv: slik kan narsissisten begynne å innse at narsissisme egentlig kun er uttrykk for din persona, din maske. Når du beveger deg inn i høyere dimensjoner, høyere chakraer, får du muligheten til å se deg selv i ren sannhet. Ditt selv, de mørke aspektene ved deg selv, det du ikke engang vil gjenkjenne eller vedkjenne i deg selv. Narsissisme er betinget kjærlighet av en selv. Vi kan tro at vi kan velge å kun projiserer én del av oss selv ut i verden, og gjemme bort resten.

Når du når høyeste chakra, ser du ikke kun ubetinget kjærlighet, men sann autentisitet. Nå vet du hvem du er, og du aksepterer den du er. Autentisitet er det samme som å være opplyst eller å ha våknet opp. Når du er autentisk, later du ikke som om du er bedre enn andre, verken for deg selv eller andre, du kan være helt sårbar, og møte opp med et åpen hjerte, og du plages ikke lenger med hva andre tenker. Du er ren autentisitet, og det har en stor betydning for alle rundt deg, dem du møter på din vei, og på verden.

Vi kan falle i fellen å tenke og føle at vi ikke er gode nok, at det egentlig er oss det er noe galt med, at vi har gjort dette og dette feil, og at vi derfor må endre oss, at familien vår har all denne karmaen, at vi må endre navnet vårt, og det blir manifesteringen av endringen, at vi vil bli i ett med det ene, lyset, eller noe lignende, i bunn og grunn fordi vi ikke vil assosieres med noe av den karmiske historien, vi vil ikke bære det med oss. Faktum er at vår vei handler om å lære ren autentisitet. Det er det som er Carl Jungs vei til å bli oss selv, eller bli hele: Når vi fullt og helt kan kjenne oss selv, og akseptere oss selv.

Det handler ikke om at alt skal være lys eller alt skal være ubetinget kjærlighet, for hvis vi ikke kjenner vårt eget mørke fullt og helt, så er det enkelt å si kjærlighet eller lys. Det er når vi fullt ut kjenner og fullt ut aksepterer vårt mørke og har opplevd det i et spirituelt liv, et simuleringsspill, som er bygget omkring læring gjennom erfaring. Dette er hele grunnen til at vi er her.