FORELDERSKAPET SKAL HA PLASS
“Husk å nyte småbarnstiden” lander hos overraskende mange småbarnsforeldre på feil sted: Følelser av utilstrekkelighet, rådvillhet, håpløshet, og en følelse av å ikke selv ha blitt sett eller hørt på altfor lang tid, bobler til overflaten, og synes på huden i hånlige rykninger eller passivaggressive smil.
Når begynte vi å bli så forbanna til velmenende råd fra dem som har tråkket opp stien før oss?
Når ble det å være småbarnsforelder en opplevelse av at noe er galt, barna er gale, barne-tv eneste vei ut, og alle signaler fra instinkter og kroppen om at noe er riv ruskende galt, døyvet med konsumering av underholdning, alkohol, sukker, eller ekstra mye jobb, eller andre aktiviteter (uten barn)?
Når ble barna vi bærer frem og oppfostrer problemet? Jobben redningen, de voksnes selskap fristedet, hjemmet et torturkammer der skriking, hyling, og masing er regelen, og barnetv eneste veien til ro.
Det er ikke godt nok det vi driver med, det er ikke godt nok å sove mens barna ser på barne-tv, og det merker vi veldig godt i hjertet og magen når vi gjør det, men vi kan ikke annet, og kan ikke annet inntil vi ser vår rolle i å tilpasse livet til det at vi faktisk har fått barn.
Det handler ikke om at vi ikke gjør nok der vi er, for det gjør vi definitivt totalt sett; Problemet er ikke barna, og barnas manglende evne til å regulere seg etter en lang dag borte fra hjemmet, problemet er at vi har valgt å legge vårt overskudd et annet sted i en tid som er dyrebar, og som forsvinner fort, og som dem som har tråkket før oss med sørgmodighet i hjertet alt har tapt.
Barn er vakre, de er rå, de er sterke, de er kraft, mot, de er åpne, uredde, og de kan være våre fremste læremestre og veivisere, i et samfunn, og i familier, som har styrt kursen langt vekk fra det vi biologisk sett er designet for å gjøre; Vi er ment til å leve i flokk, bry oss om hverandre, og ta vare på hverandre, samarbeide, i grupper med folk i alle aldre.
Vi er ikke ment til å klare alt alene, og vi er ikke ment til å oppføre oss som om ingenting har skjedd når en eller flere babyer og barn har kommet inn i livet vårt, og er avhengige av oss. Når vi lever som før, og prioriterer vår tid og våre krefter uten forankring i instinkter eller verdier, så går det galt, vi blir utslitte, desperate, aggressive, fortvilte.
Vi prøver en hel masse ting, erfarer at det ikke nytter, at barna fremdeles skriker, at skjerm setter det hele på en behagelig vent, vi får ro og tid, og den bruker vi til å flyte vekk fra problemet, som er at i stedet for å gå inn i stormen sammen, omfavne barna, som trenger nærhet sårt etter 8+timer borte fra oss i institusjoner, så distraherer vi, flykter vi, på grunn av den midlertidige lettelsen vi opplever når angsten i brystet slipper taket.
Det funker på kort sikt, derfor gjør vi det, og fordi vi ikke er bevisste på hva det er vi holder på med, hva som i virkeligheten er problemet her, hvilke verdier eller prioriteringer vi styrer etter. Når vi ikke er bevisste, gjør vi det andre gjør, det vi får beskjed om, eller det vi alltid har gjort. Modusen før og etter barn, må tilpasses, må skifte, for livet uten og med barn, er fundamentalt annerledes. Om vi ikke forholdet oss til at vi og livet er endret, ender vi med å systematisk forsømme både oss selv og barna, og muligheten for en skikkelig fin, dog intens og tidvis brutal, tid sammen.
Jeg fikk 3 barn på 2 år og ble skilt og alene med dem da de minste var 1 år og den eldste 3 år. Hadde jeg ikke tilpasset hele livet mitt til disse kortene, hadde skipet sunket, med oss alle ombord. Og JA, jeg har slappet av, mens barna har sett på TV, og det er greit, om en vet at en gjør det, at det er tegn på at livet akkurat nå ikke går opp, og at en ser sin rolle i å tilpasse noe, slik at både en selv, og dem som ser til en, har mer krefter, og en totalt sett lever bærekraftig over tid.
Det går ikke opp med en eller to foreldre alene i en gipskledd leilighet eller på en stor gård, paret som bånd ryker, storfamilien er opptatt med helt andre ting, eller banker på lukkede dører, barna sitter foran skjermer, foreldre har lagt hjertet sitt utenfor seg selv, eller sluknet det, lever som roboter, i en verden drevet av rigide rutiner, der barn og voksne er adskilte mesteparten, om ikke nesten hele tiden. Vi taper hverandre i dette kjøret, og i flukt fra ubehag, om det kommer fra oss selv, eller fra våre hylende barn.
Vi knytter oss til hverandre, vi gir og får det vi trenger, når vi nærmer oss hverandre, også når det stormer. På overflaten vil skjerm ta bort barnets signaler på at de trenger noe, de trenger oss, men det hele blusser opp igjen, når vi skrur av skjermene, og både vi som voksne og barn kan ende med å sovne til stimuli, og ikke lære oss å finne roen alene, eller sammen med andre, om dette går fra en midlertidig strategi vi tyr til mens vi leter etter gode tilpasninger til en vane, som hemmer utvikling og en atmosfære vi kan trives i alle sammen over tid.
Vi lærer å roe oss selv, vi lærer å regulere våre følelser, gjennom samspill med andre. Selv om barn blir stille og rolige foran skjermer, så har de ikke lært å regulere følelser og behov, de har ikke fått sine behov møtt, vi har ikke gjort det vi har ansvaret for, å møte våre barn der de er, og passe på våre egne behov midt opp i alt.
Det er vårt ansvar, og ja, det er et for tungt ansvar for enhver å bære alene. Det er likevel der vi må begynne. Vi må se det, vi må se hva vi gjør om vi setter på barne-tv, det er en stor forskjell om vi setter på barne-tv til barna, og vet, at nå gjør jeg det, fordi jeg ikke strekker til i denne situasjonen, fordi jeg må få mat på bordet, jeg har mager å mette, og så får jeg bruke litt tid når jeg har den for meg selv, ikke til å drikke vin med venninner, eller jobbe mer, men til å se på hva jeg i mitt liv her og nå kan gjøre for å skape mer rom for barna, for oss som familie, for meg til å navigere i dette, for vi skal alle ha det bra i denne tiden, og klare å også nyte, det vi har satt i stand.
Kanskje må vi flytte, kanskje må vi kutte alle utenlandsreiser i noen år, kanskje må vi selge bilen og begynne å ta bussen, synd, trist, leit, det kommer en tid hvor vi kan jage karriere og realisere oss selv, den tiden er ikke når vi har små barn. Når vi setter våre barn til jorden, er det vi, som mødre og fedre, og alle som står rundt foreldrene, som må ta ansvaret, gripe det, ta det på alvor, skape gode nok vilkår for trygghet og vekst.
Dette er den viktigste oppgaven vi har, og vi må tørre å gå inn i det med hud og hår, vi må tørre å lytte til instinktene våre, bruke visdommen som sitter i genene våre, vi vet så mye mer enn vi tør å tro på, om hvordan nettopp vi skal ta vare på nettopp våre barn. Vi er biologisk tilpasset for dette, vi har alt vi trenger i oss, vi trenger å se mindre utover til hva andre gjør og mener, vi er her, barna ser til oss, la oss sette oss på huk, lytte til hva det er våre barn faktisk sier og trenger, og la oss møte dem der de er, og la oss kjenne mestringen spire i våre kropper når vi lykkes i å skape roen sammen, la oss klare å se det aller verste utenfra, det tar slutt på et tidspunkt, vi skal ingenting nå, annet enn å stå sammen i stormene, se at det stilner når vi begynner å gå gjennom dem, og at det som gror opp i samspillets brutalitet og kjærlighet, er verdt å kjempe for, det er ren ubetinget kjærlighet, som vi mennesker blomstrer i.
