Jeg har enormt mye kompetanse, både akademisk ettersom jeg absolutt skulle ta to mastergradsprogrammer parallelt, og absolutt skulle ha autorisasjon som psykolog, og praktisk, ettersom jeg selv har lært på den harde måten, gjort alle feilene selv, og møtt meg selv i døra i 5000+ klientsesjoner still counting, og sånn sett blitt nødt til å practice what I preach for å kunne fortsette uten å bli svimmel, full av angst, eller deprimert. Det er sånn sett hardt å være psykolog, men også befriende, for allerede som helt fersk psykolog startet jeg min egen business, litt fordi jeg ikke hadde klart å forholde meg til rammer som diagnoser, og ord som funksjoner om ekte folk, eller bokser eller maler eller regler, når vi alle er så forskjellige, vår felles verden så kompleks, og livet, meningen, og kjærligheten så langt fra hva vi har lært, men også fordi jeg selv var nybakt trebarnsmor, med nyfødte tvillinger som jeg dobbelammet altfor lenge fordi jeg fremdeles var drevet av vår alles kjente internaliserte forestilling om den altoppofrende, gode, rette mor. Fra min egen business kunne jeg styre showet selv, tillate meg å tenke utenfor boksen, ha en så bratt læringskurve som jeg mestret, og inntone meg til klientene, en etter en, samtale etter samtale. Jeg hadde tid til å innhente informasjon og kunnskap, og jeg hadde tid til å komme meg mellom slagene, for raskt fant jeg ut av, at det som kreves av meg, er å legge fra meg bøkene som disse gamle enslige tungsinnede herrene hadde skrevet eller disse parterapeutene som selv var skilt tre ganger og ikke siktet spesielt høyt på vegne av kjærligheten messet i de største mediene, samt forskningen som kun fokuserte på grupper, på bekostning av ikke bare deg og meg, men forskjellene mellom oss, for det er umulig å fange øyeblikket i skrift, tanke, eller følelse, kunsten å være i livet, er å være der, ikke i hodet, men i oss, som unik, fengslende, vakker tilstedvørelse. Jeg trengte også å slutte å se meg til siden, begynne å stole på meg selv, min intuisjon, min humor, min genuine opptatthet av mennesket fremfor meg, så jeg praktiserte kunsten å faktisk se, faktisk lytte, faktisk merke, i mitt eget liv, parallelt med hundrevis av mennesker som valgte å åpne seg for meg, og ingenting er vakrere enn nettopp det. Min reise som psykolog og menneske blir til i samspill med andre, og jeg tror at de ter det som er veien for oss alle, sammen, for vi er ikke skapt til å være så mye alene, så mye isolert i våre egne hoder, eller bak masker, i evig gjøremodus, uten baseline av trygghet, fred, og fornøyelse av å bare være til, der i en stol med en tekopp, eller med ryggen mot gresset eller med regn i håret. Vi har glemt å være til i mellom alle ambisjoner og drømmer, og vi har glemt at vi er skapt for å være avhengige av hverandre, samarbeide, og være forskjellige. Mitt mission er å minne meg selv og andre om det, hver dag.