Da jeg seilte inn med båten fra Bergen med toåringen i hånden og babyene i magen, hadde jeg aldri vært i verken kunstbygda Balestrand eller sett villaen med mine egne øyne, men aldri før eller siden har jeg sett noe vakrere, kjent på en større takknemlighet, kjærlighet, glede, eller lyst til å skape, og uttrykke meg. Jeg fant mitt hjem, og så mye har skjedd siden da.

Jeg vil dele en følelse, som jeg ble var på først etter en tid i villaen, for gradvis har jeg funnet min egen fred her, og ved å åpne meg mer og mer, har jeg også kunne merke mer. Alltid har jeg hatt en god følelse i villaen, men noen ganger, har den vært mer enn god, mer enn nøytra, den har vært sterk, og i noen stunder, veldig sterk.

En kveld da mine tre små sov i andre etasje, og det siste lyset danset på den vinrøde laftede veggen i peisestuen, la jeg en hånd på et maleri av fjellene rundt, som hang på samme plass som det hadde gjort i Tietz sitt hjem. Da jeg skulle til å hekte de gamle trådene av den nye spikeren, stoppet jeg, for jeg kjente at det var noe ved min side, en følelse av noen, som sto helt inntil meg. Det var ikke første gangen jeg hadde merket noe, men jeg hadde blitt redd, og ikke turt å bli i det. Jeg lukket øynene, kjente det enda sterkere, og nå beveget det seg, og kjentes ut som om noen faktisk stilte seg nøyaktig der jeg selv sto. Jeg tenkte at jeg kunne våge å bli stående i noen sekunder, og mens jeg ventet, ringte klokken på kjøkkenet.

Når jeg husker tilbake, husker jeg at jeg ikke var redd, men at det var utrolig, og at jeg stolte på at dette som skjedde, var vanskelig å fatte, men at det i hvert fall var godt. Jeg lot (åpenbart) fotografiet henge.