Vi har alle bruk for vennskaper, og fellesskaper, og noe som er større enn oss selv

FELLESSKAPER

Det er sårbart å erkjenne, at en synes det er vanskelig , fordi det på blir et uttrykk for ikke å lykkes i sine egne relasjoner. Det å våge og tale om at relasjoner og fellesskaper ikke alltid er enkelt, det er også vanskelig.

Det jeg liker med ordet Fellesskaper, og vennskaper, er det at vi kan se det skapende element, som disse relasjoner og nettverk er bygget på. I noen deler av livet kan det komme sånn litt av seg selv, men gjennom et langt liv, og livets ulike faser, er vennskaper og fellesskaper, noe en trenger å være aktivt skapende i, for å lykkes med. Ingen skal være alene, men det ender vi noen ganger med, inntil vi til slutt ser vår egen rolle i det, og i veien ut av ensomheten.

Ensomhet

Ensomhet er noe vi alle kjenner på nå og da, det inngår i livet, men for mange, er fravær av alenehet et mål i seg selv, og relasjoner en form for kapital, som gjør at en stiller seg sterk utad.

Ensomhet og alenehet er imidlertid ikke det samme, og evne til å være alene, helt i ro, og i stillhet, er kilde til en ro og kreativitet vi alle dypest sett har tilgang på og trenger for å virkelig klare å være i verden på en bærekraftig måte.

Når ensomheten har tatt bo i en, og en ikke lenger klarer å skille seg selv fra ensomheten, og kan si at “Jeg er ensom”, så er det tegn på at en har gått inn i isolasjonen, kanskje med en forestilling om at en kan klare det hele selv, men i lengden er det ingen som kan det, og i ensomheten går vi tapt, er vi fortapte, og da er den fysiske død for noen mer nærliggende, enn å bli i den spirituelle død, der en ikke lenger er den som ser, eller betrakter tankene, følelsene, ensomheten, livet.

I vår kultur og i vår tid regjerer ensomheten over mange mennesker og mange liv, og særlig menn, står ofte uten ekte, nærende, relasjoner og fellesskaper der en kan kaste masken, snakke sammen, og lene seg på hverandre.

Ensomhet er blitt et folkeproblem, og et felles ansvar, som du, ja, du, kan ta i dag, særlig om du ikke selv er ensom.

Veien tilbake

La oss komme oss til et sted, der vi kan kikke på andre, og gledes ved den form for fellesskap, samvær, nærvær vi ser hos dem – og kunne si noe slik som: Jeg blir så fascinert av det dere gjør, hvordan gjør dere det? Når vi som mennesker har stilt oss i en posisjon som er åpen, så kan andre våge å komme til oss, med slike spørsmål, uten at de er redd for å bli tolket som litt needy, eller som at de mangler noe.

La oss se at det vil oppstå hos alle i noen stunder, eller noen sammenhenger, eller faser i våre liv, og når det skjer, så skal vi våge å rekke ut, til der hvor grunnen er litt ustø, og vi kjenner oss litt shaky, og omfavne det her miserable som også er i oss mennesker, for vi har både det som er skjønt, og det som er mindre skjønt.

Fellesskaper er det stedet der konflikter, uttrygghet, tvil, og misforståelser oppstår, men det er også et utviklende rom i seg selv, og det kan bli så mye større, om vi våger å favne også den vanskelige del ved det.

Så er vi alt i gang med å få gjort avstanden mindre, mellom oss alle sammen.