Hvorfor er det sånn, at ingen vet hvem de er?

Det stemmer ikke at det er ingen, men det er en gjenganger, blant folk, forskere og spirituelle ledere, at svaret på Hvem er du, etterlater stillhet, kanskje noen titler eller roller, men ingen ord eller blikk eller kraft som formidler noe ligende et skikkelig svar.

Første gang jeg selv fikk spørsmålet, var jeg fersk psykologstudent, tidlig i tjueårene, og mens andre valgte å skrive om første bostedsadresse, fritidsaktiviteter, og antall søsken, var jeg på en ride inn i et poetisk rike, der jeg etter 15 a4 sider kom frem til at jeg var bunnløst ensom, jeg beskrev det som en svart nattehimmel, det var meg, og jeg trøstet meg med at jeg av og til, når jeg var helt alene, kunne se en hel stjernehimmel. Jeg kalte mitt essay I mellomrommet, for det var der jeg var havnet, i ingenting, i rommet mellom jorden og himmelen, som jeg skrev, et evig potensiale, men uten noe konkret å vise til. Jeg skrev at min barndom brått tok slutt da jeg var 6 år, før det er blankt, etter, en evig liv og død modus, der jeg stilte spørsmål ved det hele, fant min indre stemme, og fant ut, at det var best å gjemme den. Jeg lærte meg spillet, slik alle barn er nødt til å gjøre det, jeg tilpasset meg, men glemte aldri, at bak masken, er jeg. Heldigvis er jeg ikke lenger i et mellomrom, og jeg skulle kanskje ha skrevet et essay på nytt, nå som jeg er tidlig i trettiårene, og har posisjonert meg som et jeg som er i fred, full av kjærlighet, og mot til å handle på det jeg ser og merker. Jeg har lært en hel masse som jeg vil dele av, og jeg har den ære av å veilede folk som er på en helt annen reise enn den jeg er på. Jeg elsker at vi er forskjellige, og jeg elsker at jeg klarer å se det og være i det, uten å blande det sammen med meg selv. Det jeg ikke lenger har tålmodighet for, er masker, fasade, projiseringer, og konflikter. Det gjelder i mitt privatliv, der jeg kan bli revet med av tanker og følelser i de verste stormene, selv om jeg i kjølevannet av hver storm kjenner at havet i meg har blitt dypere, at jeg kan se og merke mer, både i meg selv og andre, og det gjelder i mitt virke, der jeg har den glede av å være en leder særlig for par, som kan stoppe den såkalte dansen, hjelpe dem med å ta av maskene, vende seg mot hverandre, si det de egentlig vil si, og la verden stå til. Sannhet, autentisitet, og bevissthet er det jeg tror på, for å finne ut hvem vi er, stå ved oss selv, og klare å skille mellom oss selv og andre, slik at vi kan både se og bli sett her i dette livet, der vi alle er tett forbundet, avhengige av hverandre, men der det også er så mye plass, og så mye potensiale, for å skape indre og ytre liv som vi vil leve i.

Hvis du vil lese essayet jeg viser til, kan du klikke her.