Hvem er du?

I mellomrommet:

Om et personlig indre, 

mennesker i bobler,

 og kjærlighet

(som alt og ingenting)

Hun vet at hun er alene på innsiden av seg selv. Hun skriver i dagboken: 

Jeg vet at jeg er alene på innsiden av meg selv

 .

! En dirrende stillhet

Hør. Lytt? Hva er det du hører når du lytter som nå? Ingenting. Tomhet. Tomt. Tomt. Tomt. Tomheten fylles av mening i livet som leves som bevegelser; Bevegelsene spiller opp en mening, virvler dødt støv opp fra jorden, opp til rommet mellom jorden og himmelen, til rommet der du skal leve ditt liv, fra begynnelse til slutt.

Hun er alene. Naturligvis er hun det. Hva ellers? Hun er 7 år, kanskje 10, i hvert fall ikke mer. Det er uansett ikke viktig. Det som er viktig er at hun skriver, altså tenker hun, i blekk, i nerveimpulser, i sitrende livskraft, drevet av en livsvilje som oppsto i det samme denne sædcellen traff denne eggcellen, som smeltet sammen og som nå er blitt la oss si 7 år. 

Stadig alene. Hun sparker med beina, de dingler fra sengekanten, hun slurper saft fra sugerør, titter ut av vinduet. Hun hører ikke fuglene som kvitrer, ikke nå, hun er absorbert i lyset som flommer inn gjennom prikkete gardiner, hun eksisterer som lys i rommet, lys som ikke har ører eller bein som dingler, hun faller til ro, som lys i menneske, hun tenker, flytter blikket tilbake til notatboken, fortsetter i en liten evighet. Skriver ett og ett ord ned på papiret (sannhet tilhører sjeldenhetene, er råmateriale som må flyte i sin reneste form, helt uforstyrret av mennesker, fuglekvitter, tid og sted; sannhet strømmer fra kropp/sinn, det som oppstår og blir i den skrevne tanken. NÅ er det på papiret, og det eksisterer for seg selv. Hun legger plutselig merke til beina som dingler og fuglekvitteret og er ute av stand til å kommentere det som er skrevet ned, hun er ikke lenger lys). 

Jeg er alene.

Alt jeg vet og alt jeg føler kan aldri speile utsiden uten at det blandes med den og opphører.

Akk!

“Hva tenker du egentlig? Helt inni deg.”

Et enkelt spørsmål kan avstedkomme en hel virvelvind av nye muligheter. Dette er alt annet enn tingenes tilstand. Hun vil noe helt annet enn det hun har skapt, for det hun har skapt er endelig. Hun vil skape! På nytt og på nytt og på nytt – nå, nå, nå, nå, i sirkel; Hun vil slippe vitaliteten i seg fri, puste helt, puste utover, i dette livet som er Nå. 

Hun hopper ned fra sengekanten og løper ned til underetasjen, ut gjennom verandadøren, ut i verden. Hun løper under grønne trær i retning havet. Bare Gud kan stoppe henne nå. 

Alle trenger autentisk kjærlighet. Rå kjærlighet (plantet som frø i jorden). Kjærlighet som strømmer fra den ene til den andre og tilbake igjen på en ny måte, i et magnetisk felt som følger naturlovene.

Det er snakk om å ta sats med stormskritt inn i ungdommen, strekke seg mot trærne, mot det som skal bli, alltid lenger, opp, opp, opp!, Hun lot seg forelske, en, to, mange ganger, henga seg til øyeblikket med den Andre, gang på gang gjorde hun det, stirret dypt inn i tomme øyne, forsøkte å vekke disse øynene, gang på gang på gang, hver gang som om det var den første, så klart, hun ga aldri opp, drevet av hormoner nå, av mer livskraft, fikk påfyll fra alle kanter, flyttet hjemmefra, så seg aldri tilbake, ikke engang til i går. Fri som fuglen og samtidig jordnær; man kunne se inn i disse øynene og være sikker på at man ble sett. 

Hvor kom denne livskraften fra? Denne ustanselige, urokkelige, intense viljen til liv?

Hun prøvde å forklare dette for seg selv. Hun hadde flyttet hjemmefra nå. Hun hadde allerede reist på tvers av jorden frem og tilbake to ganger, måtte det, kjærligheten til en annen ble for sterk, for vanskelig, i utakt med hjertet, hun flyktet, så seg ikke tilbake, og på den måten er ikke flukten så dum. Hun hadde det bedre nå, fikk det bedre med det samme hun vendte nesen sørover. Tok et valg, tok ansvar for sitt liv, for øyeblikket, lot seg ikke rive med i den Andres undergang, møtte nye mennesker, satte nye spor. Nok om det. Hun var kommet tilbake nå. Til moderlandet. Hadde igrunnen savnet det. Savnet språket. Hun var avhengig av å forstå seg selv, kunne ikke det på et fremmedspråk (for mange ord i mellom tanke og handling). Hun prøvde å forklare dette med livskraft for seg selv. Hadde satt seg godt til rette. Lot seg fordype i sin egen kropp. Tenkte i jeg-form, gjorde alltid det, ingenting i mellom henne selv og verden, jeg er, jeg er, jeg er

Min ensomhet i verden er kjærligheten som strømmer gjennom meg for meg (hvem ellers?); Jeg eksisterer for meg selv: Min ryggrad mitt hjerte er meg, min hjerne mine tanker mine følelser er meg, jeg skinner så andre kan se det når jeg skinner for meg selv (sånn må det nødvendigvis være for det autentiske mennesket).

.

Hun satte et punktum akkurat der. Synes det måtte stå for seg selv. Følte det ble helt rett. Men innså at hun bare hadde stadfestet noe hun allerede visste. Forsto det som en nødvendighet og nettopp stadfeste det åpenbare, før hun kunne forflytte seg over i det ukjente. Skrev på tastaturet som om det var en notatblokk mens kaffen ble kald. Viklet seg ut av pleddet, tømte ut kaffen i vasken, fylte på ny, tullet seg inn i teppet på nytt, skjøv stolen inntil bordet, lyset traff plantene i vinduet, alle vinduene var lukket, stillheten pakket inn rommet, hun bredte seg ut, ut i horisonten, følte at dette var viktig 

Jeg leder min vei mitt liv som den eneste som kan kjenne og føle min totale eksistens. Jeg er virkelig når min indre stemme er meg. Uten den falmer eller forsvinner jeg i øyeblikk eller år eller liv. Jeg er ikke den jeg sier eller tenker at jeg er, for ordene og tankene er løsrevet min essens. Jeg eksisterer uten språk uten tid uten rom, jeg eksisterer i det språkløse øyeblikket jeg faller på plass i når jeg puster uten at jeg vet det i ord eller tanker; Jeg er når jeg er løsrevet og annerledes alt på utsiden av innsiden, som er meg.

Nå kan vi hoppe flere år frem i tid. 

Denne jenta må kalles en kvinne nå, hun har alltid vært trygg i eget selskap, men er kommet til å bli trygg også blant menneskene nå. Hun har funnet sin plass, sin by, har skapt seg et hjem med en mann, har levd med røtter i minst 10 år nå. Hun er gravid. Gift for lengst. Alt går i et rykende tempo. Tidvis synes hun selv at det går for fort, lurer på om det kan være bærekraftig i et samfunn, har fått signaler om det motsatte, tviler i bunn og grunn ikke på det hele, men tviler på selve metoden, synes hun kan vurdere å legge den om; tilpasse metoden til den jevne duren som alle andre synes å leve i. Synes hun får det til. Men det gjør hun selvfølgelig ikke.

Hun har en indre monolog om nettopp disse temaene, lar det skure og gå, tar de til vurdering, lurer på hvor det hele skal ende, må det ende, kan det ende, vil ikke jorden gå under og alt i bunn og grunn være meningsløst, hvis det ikke finnes ende på denne tanken? Hun vasker av kjøkkenbenken mens hun tenker over saken. Begynner i et hjørne, jobber seg innover, gir seg ikke før en ny begynnelse kommer til syne, kan gå videre nå, alt er rent på utsiden; hun er fri på innsiden. 

Mennesker synes å foretrekke å stå i omrisset av andres lys, fremfor å skinne i sitt eget. Men til slutt står man uansett tilbake alene, og da er det synd om man må stå i mørket. 

(Er dette forståelig? Kan det absorberes som sannhet fra utsiden til cellene på innsiden og bli en del av kroppen – sinnets – ustanselige virke? Eller er det bare i meg at det lyser overalt – at solen skinner så jeg føler meg varm eller glovarm av yrende liv! Er meningen i mitt liv meningsfull for andre? Hva så! Livet leves best på egne premisser (i så fall ville alle liv være ulike og det ville ikke være mulig å sammenligne seg selv med andre: for hvorfor i all verden skal man det, HVORFOR GJØR MAN DET)

Frihet er en relativ størrelse, den eksisterer bare i forhold til noe annet, en annen (en åpenbar selvfølge, som jeg vil påpeke i frykt for å misforstå meg selv). Så lenge man tenker er man fri, men andres tanker skaper frihet i andre, som setter premissene for deg når dere møtes i en samtale (dette går begge veier). Språket skaper asymmetri mellom mennesker når ord møter ord, som nødvendigvis må skille seg fra de opprinnelige ordene for å kunne være meningsfulle i seg selv; Teser møter antiteser, som bare av og til og på en nærmest flyktig og tilfeldig måte opphører eller faller til ro i den endelige antitesen (døden). Hvorfor kommuniserer bare mennesket i ord? Ingen andre arter gjør det; Altså finnes det andre muligheter. Hvorfor utvikle språket; Hvorfor løsrive seg fra flokken – fra arten – på en slik fundamental (grensesettende, begrensende) måte, bare for å stå tilbake alene, isolert, ensom i sitt eget tankekaos, sitt eget tankefengsel! Mennesket uten språk kan kanskje bevege seg rytmisk i forhold til hverandre, sammen, som én organisme, uten hjerne, uten følelser; En organisme som ikke tenker og føler om dagen og natten, elsker eller hater, er våken eller søvnig, som bare er, sammen. 

Å bare være. Sammen. Aldri alene. Sammen. Tomhet. 

Fravær av klang.

Hva er så kjærlighet? Hva er meningen? Mellom mennesker?

Kjærlighet.

Kanskje er kjærligheten en idé, en illusjon i mennesket, som man kan virvle den Andre inn i – “Vennligst følg etter meg inn i mitt eget romantiske univers/ HELVETE” – ta den Andre med til, et sted der man kan betrakte den Andre på egne premisser helt til bristepunktet, i mens man er herre over eget liv, i eget hode, styre den Andre, male den andre i sitt bilde, som idé i livet (altså er den andre ingenting i dette eksperimentet). Man kan selvfølgelig aldri bli virkelig sett tilbake i denne dennesidige kjærligheten. Kanskje er det trist, kanskje vakkert, hvis det nå er slik det allerede er.

Men

Et taust tomrom, et blikk i sort hull, en anelse om døden:

Jeg kan aldri bli sett tilbake! Altså kan jeg kan aldri være ekte i verden. Ikke når det er jeg som skaper den Andre; den som blir skapt. Ikke når jeg er den som holder relasjonen, den som tar valgene. Den handlende; den elskende (den levende i mitt bilde). Ikke når valgene følger rene og skjære tilfeldigheter, tilfeldigheter som jeg har tatt tak i på min vei, kastet meg/oss inn i, på denne veien, dette livet, denne dråpen på dette grønne bladet på denne duggfriske morgenen. Man må elske for å bli elsket. Og den saken er klar. Men den er likevel en illusjon.

Og meningen.

Mennesker er interesserte i andre mennesker – mennesker er interesserte i hverandre i en spiral av liv og død i livets syklus! I kjernen av universets begynnelse, som i alle tilfeller oppstår i eget hode – mennesker danner små bobler eller utsnitt av verden, bobler av mening i verden, boblene skilles fra moder jord i tankene, men er samtidig bundet til den i livets navlestreng, boblene er utsnitt av det uendelige og uforståelige, alt det som man ikke kan ta inn over seg som tenkende kropp. 

Hvor mange mennesker er det plass til i en boble? Hvor mange mennesker kan et menneske romme? 

Hvor mange deler kan et menneske være, uten å miste sitt hjerte?

 Hvor mange ganger kan et menneske deles i luften?

I fortid: Boblene forblir i luften, fordi de oppsto i mellom den Andre og deg, er fanget i mellom den Andre og deg, for alltid i deres liv, i deres mellomrom, som en klangbunn for resten av livet.

Skjellsettende øyeblikk

Et møte: En evighet

Øyeblikk som man kan reflektere over og la seg røre av, som kan utspille seg som flytende transcendens, i alt det vakre, det autentiske, det som velter og ER alt. I det som er deg, preger hver celle i deg, hvert impuls, hvert blikk, i deg. 

Du er din horisont – Den Andre er havet. 

Akk!

Eller kanskje må kjærligheten være mer sivilisert enn som så for å kunne få nok plass i mellom menneskene. Kanskje er kjærligheten symmetrien som oppstår mellom mennesker som velger og opphøyer og føler hverandre i et regnestykke som alltid ender i ekvivalens. Men

.

.

.

Hvordan kan jeg være med deg når du har forlatt meg? Når du har fortalt at jeg har skreket som en mor som mister sitt barn: Når jeg har skreket som en mor som mister sitt barn! Du forlot meg, du viste meg at du kunne løsrive deg fra meg, uten meg, før meg (   ). Du gråt, du gråt i fortvilelse, sølte alt til rett foran føttene mine, der jeg sto i brann i solen. Min kropp forsto før min hjerne; Den satte fyr på seg selv. Jeg falt ut av språket. Falt ned fra klippen, vår klippe, min klippe, for mitt liv var jo uløselig bundet til deg. Jeg brant i en virvelstrøm mot jordens innerste. Mot helvete i kroppen. Mot det reneste. Oppstandelsen. I et overmot utenfor kroppen – som et gall fra Gud i mitt hjerte – forsto jeg så at mitt liv var i ferd med å bli annerledes, at min liv alt hadde blitt annerledes, helt uten meg. (Så lite makt kan man ha over eget liv når man elsker). Jeg besto i ett sekund av gangen, jeg gjenoppsto hvert sekund, ble født på ny, var enda ingen hvert sekund. Og klokken tikket. Jeg kunne ikke lenger kjenne igjen jorden under føttene eller himmelen over hodet. Jeg var på en annen planet. I en annen tid. Egentlig ikke der, jeg var jo i himmelen eller i helvete og så ned på dette mennesket som var i ferd med å gå i stykker. Jeg kunne se to mennesker, to indivivider, adskilt i et øyeblikk fra deres felles historie, jeg kunne se disse to i ett siste pust av dette livet som hadde vært mellom disse to, dette livet som passerte, rant ut som sand, med sekundviseren...allerede på overtid... Viet. Og jeget. Jeg. Ehm. 

Fdsjknjkapdjihfs. Iojfsd. M. m. m. mmmmmm. 

I de språkløse øyeblikkene som fulgte, ble hver tanke fornyet, hver følelse fornyet, alt forsvant og alt kom tilbake i et sukk. Ingenting hadde vært på akkurat denne måten før. Varm av selvmedlidenhet, men stiv av skrekk, falt jeg inn i dyp søvn, var min egen mor i disse første sekundene på jorden, vugget min kropp til fugleskrikene på jorden, kunne se at min kropp vugget i takt med disse skrikene, i utakt med det indre, kunne se at jeg var, men ikke lenger på innsiden. 

Ord fulgte blikk (bare masse babbel) – det var sant – jeg så jeg visste. I ett med meg selv, men uten deg, uten meg i uttalt form. 

Lyden av mitt siste skrik eksisterer som ekko i mitt blikk. 

Hvordan kan jeg fortsette å være med deg, når det er uten meg?

Hvor er jeg?

Hva-hvem er jeg

Et blankt ark, hver dag et blankt ark, hvert sekund, et blankt ark. Tomhet. Et tomt ark; et tømt menneske. 

Jeg er åpen, ydmyk i verden, ikke ukritisk, men nysgjerrig i denne verden.   Jeg er et liv.   Et liv som ikke er helt, ikke enda, som kanskje aldri kan bli det, men som like fullt har en begynnelse og en slutt. Og slutten er nå. Men øyeblikket og slutten er forgjengelige størrelser, og alt er i bevegelse; Jeg observerer bevegelsene med en følelse av tankeløs og lydløs allvitenhet, den forsvinner i det samme den oppdages, denne allvitenheten, i det forgjengelige. Alt er forgjengelig; Alt er i tiden. Bevegelsene i verden er omkring meg, ikke inni meg, jeg er, jeg er skapende, elskende.

Det er et liv, mitt liv.

Det er ikke nødvendig å  konkretisere den abstrakte orden, eller gi mening til det meningsløse, for å bli et helt menneske: Jeg kan dukke ned i det som ustanselig flyter, mitt liv, en uavbrutt linje bevegelser, som øyeblikk i sjelen. Blikk i sjelen. Blikk av sannhet i sjelen, som hemmelig gull i mitt indre, gull som skinner på regntunge dager, som lyser opp mørket på regntunge dager. Alle andre dager er det tilstrekkelig med gråstein. 

Bevegelser – øyeblikk

Jeg er tilstede i sansningen, i tenkningen, i det som har vært, i det som eksisterer av det som har vært (i form av minner). Jeg lever ikke i sentrum av den endelige mening, jeg lever i et minimum av behag og lyst. Jeg har ikke mange krav til øyeblikket, til livet. Jeg kan oppleve glede i det minste og det største og alt i mellom. Jeg er åpen. Åpen. Til meg selv, som liv i livet.

Jeg er min Andre, jeg må forstå meg selv fra innsiden, vende innsiden mot utsiden, speile innsiden i utsiden, for å se hvordan innsiden er annerledes alt i verden verden; for å være i det hele tatt. Denne speilingen er ikke en tom avbildning, den er en subjektiv representasjon av helheten, en diffus størrelse av tanker og følelser, som blandes sammen på nye måter i møte med verden. Og denne størrelsen er ikke bare et produkt av sitt eget produkt, lukket inne i seg selv, Nei!, den elsker alt på utsiden, denne nye denne ukjente verdenen, som forandrer seg i mens man betrakter den. Denne verdenen er til å elske, og til å hate for og å elske, kjærlighetserfaringen er ikke bare sanselig, den er selve livet (!!!); Livets essens – Det eneste som er meningsfullt i denne verden av sanseinntrykk, av råmateriale av død uten liv – er kjærlighetserfaringen og dens Andre (lidelseserfaringen), som skygger av samme form, som solen og månen i rotasjon i tiden. Disse erfaringene, som er alt, kan skilles fra hverandre – De er den samme formen, med et ulikt fortegn, et annet språkuttrykk – i opplevelsen av dem, men ikke i livet (summen av alt; livets essens).

Jeg kan elske på en absolutt og intens måte med hele kroppen – Jeg kan lide med hver celle og hvert blikk.

Jeg føler meg ekte, jeg føler meg levende, når mitt blikk er falmet i forelskelsens rus, når mitt blikk er glassklart i nattens stjernehimmel. 

Jeg føler meg hel.

Jeg formes av mine erfaringer i verden i alle retninger til enhver tid.

Jeg føler meg hel. 

Jeg hører min stemme over andre stemmer, som et fjell og vinden omkring fjellet og alt for alltid.

Ensomheten er det eneste rette i mitt liv, det finnes ingen andre livsformer i mitt språk, for mitt liv er løsrevet selve livet, for å kunne være livlig. Det som er sant er skjønt. Ikke som tomrom, ikke som tømt rom; Ensomheten er ryggraden i min kropp, i mine øyne som kan se, i meningen som finnes i blikket, som liv i alle tilfeller. Dette er sannheten i nåtid. Erkjennelsen om ensomheten som veien til andre, kan være en skarp sorg, en sorg som kan ta pusten fra alle og enhver, ta fargene fra alt i naturen, legge alt liv dødt. Men fortiden står uansett fargeløs i mot nåtiden; i dag er ensomheten min vei, en rolig vei i en vaklende verden (som når man stuper kråke, spyr på dekk eller lytter til for mange stemmer på en gang). 

Jeg er alene, hele tiden, på innsiden, i mitt innerste. Utenfor stimuleres jeg av – er jeg i ett med – mine omgivelser. Altså lar jeg verden komme inn, lar jeg verden bevege meg, bevege en som observerer fra utsiden! På samme måte lar jeg mitt indre komme ut, til andre, til verden.

Jeg puster og jeg er, i går var jeg bare, den gang da er det største i mitt liv; Det er tyngden, det er røttene, i min kropp, min eksistens. I dag og nå er knoppene og våren, de springer og gir liv (de blir), de er vakre, men vil visne og forsvinne i tidens sirkel; De vil opphøre i tiden – våren tapes i sommeren, i vinteren hver eneste gang – men ikke uten spor, ikke uten historie. Nåtiden som knopper utspringes fra tidens røtter (tidens utgangspunkt; fortiden); Nåtiden er livet som var og livet som blir!

I et kretsløp av arv og miljø kan jeg vandre, eller stanse, jeg vet at dette kretsløpet påvirker meg, men jeg er trygg på at jeg skaper mitt eget liv i valgene jeg tar i tankene hele tiden; Forlengs og baklengs på samme tid, i total og langsom ensomhet. Valgenes kraft skremmer meg ikke, er ikke egentlig skremmende, jeg kan finne ro i alle veiene til rom. Til det samme rommet. Dette kan jeg komme til å glemme. Det er nøkkelen til ro i en urolig verden, og verdt å huske. Nøkkelen er ikke slipt og passer dessuten flere nøkkelhull; Døren er alltid åpen. Men denne tryggheten er ikke medfødt eller gitt. Ei er stille vann (det roer seg etter stormen). Tryggheten tilhører del to eller siste kapittel i en bok hvis antall sider er ubestemmelig. Min hjerne mine minner er like ukjente for meg som havets dyp, så klart er de det, ikke fordi jeg er så spesiell, men fordi jeg må være så mye mer enn jeg kan vite at jeg er: For selv om røttene er i jorden, er vel tankene i himmelen?

Hvordan jeg kan forstå mitt liv, binde sammen delene, gi mening til jorden og himmelen, forblir for alltid ukjent. Jeg kan samle på delene, jeg kan ane en hel masse og kanskje alt, i delene (det er delene som er liv, som øyeblikk). Meningen med livet  – meningen med mitt liv  – finnes ikke i ordene, finnes allerede i livet selv, i utgangspunktet, hva det enn er og skal være (akkurat det er ikke så nøye), det kan jeg ikke komme til i ord, for i boken finnes ikke bare bokstaver, det finnes fravær av bokstaver.  Mellomrom. Side opp og side ned av mening og ikke-mening, tomme sider, utrevne sider. Fullendelse og uforløst potensiale. LIV!. Jeg kan bare lese deler av det hele. MEN, JEG KAN LESE DELER AV DET HELE!!! Og det er like spennende hver eneste gang jeg finner en ny nøkkel, en ny vei, et nytt menneske, i denne verden av brusende bobler.

Jeg kan ikke betrakte mitt liv, min historie, i lineær tid; Jeg kan betrakte mitt liv under en klar stjernehimmel, på en bakgrunn som er sort, for stjernene skinner bare om natten, i ensomheten. Altså er  det i ensomheten at jeg elsker aller høyest! Og det er kanskje fordi himmelen er full av stjerneskudd, fordi minnene spilles i stjerneskudd i farger og krutt; Et fyrverkeri av liv! Som ikke gir mening i en orden, som allerede er meningsfulle, i seg selv. Jeg kan eksplodere av det hele, kollapse i lykke, lande i lykken. Hvis noen hadde sett meg inn i øynene under denne himmelen av stjerner –slik jeg selv kan i speilbildet  – så hadde de sett et kosmos!!!

(Janteloven kommer fra en undertrykt røst nedarvet og gjentatt for mange ganger: Det er på tide at vi begynner å snakke fritt til oss selv og til hverandre, slik at vi endelig kan roe oss ned og leve sammen på denne jorden, som er så vakker.)

Jeg kan skrive meg inn i min barndom i øyeblikk som er klare for meg. Om denne sirlige klarheten reflekterer sannhet eller bare en forestilling om sannhet, er umulig å vite. Det kan man ikke vite. Det er historie, men det er uansett ikke interessant. Min barndom har heldigvis flere fortellere; Flere fortellinger kan aldri stemme overens, er ikke like, springer fra kompliserte samspill av indre og ytre liv,  kan aldri lede til viten. Fortellingene om min barndom kan i beste fall lede til tanker i meg. Utgangspunkt i meg. I det som skal bli, og blir, min historie om meg. 

Mamma sin fortelling om meg kan godt begynne med Morgenen, som like så godt kunne blitt en hvilken som helst morgen for min del (cornflaksen sto på bordet, selv om stolene kanskje var plassert litt annerledes). Morgenen som skulle bli morgenen da mitt narrativ oppsto på nytt (som et blankt ark for aller første gang); Et nytt narrativ oppstår i bruddet mellom to, i midten, i mellomrommet, i ingenting.

Alene.

.Alene.

.Alene

Alt som var før eller er i mellom eller er etter er deg.

Du er din egen horisont, hvordan kunne det være annerledes?

Det er i døden før og etter deg at du er i et felleskap med andre.

Fellesskapet er taust.

Livet er i mellom tomrommet der du har vært og der du skal være i ett med alt.

Tal i mellom rommet, som er ditt liv.

Tausheten tilslører det som er før og etter det som er.

Deg. 

Mormor sin fortelling om meg kan derimot begynne et annet sted, et sted i etterkant av denne morgenen, den kan begynne med min gråt, som var utrøstelig, eneste vei inn i søvnen, hver natt i omkring to år, gråt som mormor lyttet til, med sorg i sitt hjerte, der på sengekanten, i omkring 2 år (Å gråte seg i søvn hver natt i omkring to år... For et sørgespill! En tragedie; en klisje, spilt ut, sunget ut, grått ut, som om det var det mest naturlige i verden (det er tydeligvis skam forbundet med dette minnet...). 

Mormor sin fortelling kan fortsette med hennes jevnlige besøk til dette huset, dette huset som sto i brann, disse besøkene som spant en tråd mellom ukene, slik at ukene kunne henge sammen i tiden, slik at vi kunne eksistere i tid, ett nøste for hver onsdag og hver gang jeg ringte fra hjemmetelefonen (67559083), en dag av gangen. Fortellingen kan vende tilbake til der på sengekanten, kveld etter kveld, til mormor ikke lenger trodde det kom til å ta slutt, der på sengekanten, strøk hun meg med en pekefinger over pannen, satt mormor til hun så denne barnekroppen gi slipp, falle til ro, falle i søvn, tørre å dø. Fortellingen vil frem igjen, til disse jevnlige besøkene, til disse reisene som ofte begynte med en telefonsamtale, bare et par ring, for de gamle sto klare ved telefonen, våket dag og natt, hverdag og høytid, ventet på denne lille kroppen som støtt og stadig trengte tålmodighet og visdom, trengte at noen kunne svare på alle spørsmålene om verden, alle spørsmålene som måtte dukke opp før man kunne tørre å gi slipp, en telefonsamtale når alt ble for ille eller når En ble liggende i sengen i sorg, kledd i flommende dagslys, flommende dagslys over blek, slapp, kropp, kropp i smerte som smitter ved synet av den, så dumme unnskyldninger preller av, som hån i dødens time. Fortellingen vil frem til kveldene da de gamle trodde det var over for denne gang, for denne kvelden, før de synes de kunne høre skritt der oppe i andre etasje, så nedover trappetrinnene, til de til slutt kunne se mitt søvnløse barneansiktet blekt i måneskinnet fra alle de bekmørke vinduene omkring meg, der de kunne se mitt barneansikt, triumferende over å ha vunnet over døden, der de kunne se mitt blikk som vitnet om falsk tro, ord som kunne fortelle om denne troen, teoriene som underbygget den, og håpet i overbevisningen, som kunne love alle tilstede at de herved kunne lette sine tunge hjerter, sin dårlige samvittighet, at de kunne fylle tomrommene i mellom seg med håp, tro og kjærlighet, for dette barnet hadde funnet ut av det hele, pappa kunne nå vende tilbake, vende tilbake til sitt hjem, fylle tomrommene i dette huset, tomrommene i disse menneskene, med sitt livlige vesen. Og vi kan gå å legge oss. Vite at vi vil våkne igjen, til en ny dag, en lys verden, en hel familie. Alt som betyr noe der og da. 

Mormor synes dette var det tristeste av alt, denne viljen til å bestå i verden, denne primitive troen på egen makt i verden, dette lille barnet som ville tilbake til det som var, en bedre verden, som man nå bare kunne skimte konturene av, en tåkelagt verden, som man skaper i sitt indre, som mormor kunne vite, som allerede er fortapt. 

…

"Mamma! Du har jo ikke byttet øredobber på en evighet!!! Det er ikke rart at pappa ble lei av deg og dro!" (Det kunne for så vidt være leppestiften, eller teslurpingen, det kunne være noe galt med, hva enn et barn kan ha å utsette på sin mor).

…

Mormor sin fortelling kan avrundes med et barneansikt som skiftet raskt i takt med blikkene som ikke speilet barnets blikk, ordene som ikke møtte barnets ord i en samtale, en samtale som skulle reversere det som ikke kan reverseres, fortiden, som tiden har gjort utilgjengelig. Noe sånt: sinne – oppgitthet – glede – tvil – mistro – forakt. Og et eller annet sted i overgangene mellom disse følelsene fantes makt og avmakt, håp og fornektelse, kjærlighet og hat, liv og død; Alt i denne verden og alt i mellom menneskene i denne verden, i familien; Det eneste som kan romme potensialet for samhørighet i verden. 

Bør avrundes med dette barnets krysning av generasjonens gang, sin plutselige plassering av seg selv i rollen som husets far, denne tomme plassen, denne viktige plassen, dette skumle spøkelset som hjemsøkte dette hjemmet; Den som skulle passe på denne familien nå som den var delt i to og verden vippet på tynn is og gyngende grunn.

(((Men husets far hadde akkurat da kun vært på denne jorden i omkring 6 år)))

God dag.

Hvordan går det?

Det går fint så lenge man ikke står i en ganske alvorlig krise.

Det som flyter og ikke stanser er meg. Mitt indre. Alt jeg er og alt jeg blir, hele tiden, helt ustanselig. Alt som flyter og ikke stanser er meg; Som et utgangspunkt og et sted der voldsomme bevegelser møter verden. Gjennom en kropp. Men bevegelsene er på innsiden av kroppen, på innsiden av meg, kan bare flyte ut i det varmeste og det kaldeste eller om natten under en klar stjernehimmel, Ikke om dagen, ikke i møte med andre, da forblir alt på innsiden, jeg spiller ut. Det betyr at jeg er stengt inne. Bevegelsene er stengt inne. I meg. Og i meg er det bare ikke plass til det hele og alt. Ikke plass; ikke rom. Så når det presses (om dagen selvfølgelig), må jeg presse tilbake eller presse ut: Presse meg ut av meg selv.

Men det går jo ikke an, så da kan jeg for eksempel s y n g e meg ut i stedet:

Det er kraft i de vektløse vibrasjonene fra strupehodet, som er ditt eget, som bare du kan spille på. Skrik!, som en kråke eller en lerke eller deg selv. Spill på strenger som varmer opp en stiv og krumbøyd kropp. Strekk deg mot himmelen som er taket når du gjemmer deg i din storhet: Din makt over deg selv. Lag lyd når ingen andre hører når du er trygg når du er alene. Blir du oppdaget var du ikke alene så la ikke skammen drepe dine cellers tidløse arbeid: La den prelle av som dråper på glass som ikke kommer inn til deg.

Jeg har lukket meg inne på det som ble kalt mitt rom, har holdt døren igjen med knyttede barnenever, har nynnet stille med øyne i to streker (til horisonten, til hvor som helst, langt herfra!), endelig har jeg vendt meg mot meg selv. Mot innsiden. Til meg. Til ro. Til stille vann. Dryppende vann. Vann som danner en dam. En dam som jeg kan legge meg ned i, bade i, sovne i, drømme i, når verden presser utenfor. Utenfra. Når andre presser. Fysisk (som hamring på en dør eller en stol over hodet ) eller med ord (som skrik og hyl fra et selvutnevnt offer eller løfter om hevn på syndebukken).    Et   blikk   er  nok.    Og hvis det presses fra ulike kanter og man ikke får rom til å puste eller leve så kan man plutselig oppdage seg selv på utsiden av det hele. Og man legger merke til at man snakker om seg selv i tredjeperson. Som en observatør i eget liv, i det som ble utålelig i dette livet, det som ble urettferdig, feil, feil, feil, i dette livet. Man befinner seg på utsiden av seg selv, drevet ut av andres feil. Husets far står på utsiden av sitt hus (sin verden); Står på frontlinjen i krigen, en kriger som kriger bakover (som egentlig er forover) og i mellom rekkene, men som aldri kaster den første stenen; Han er den som plukker dem (stenene) opp, og bygger en varde 

(En familie)

Et traume er et minne som begynner i mens du enda er bevisst, men som ikke slutter, selv om det begynner å bli vanskelig å puste og stå stille: Et minne som flyter ut i tid og rom som vender hele deg på hodet og oppløser alle dine kroppslige rammer så du flyter ut i ett med tapetet (du søler til dine omgivelser som ikke vil ha deg som ikke kan gi plass til deg). Et traume er et minne som står stille som ikke passer inn i ditt narrativ om deg selv. Et traume er aldri på dine premisser du kunne aldri skrive deg selv i det traumatiske øyeblikket, som likevel skulle få total makt over deg og ditt liv og ditt minne om ditt liv. Et traume er vanskelig å forstå fordi du ikke kunne språket, kunne reglene for spillet du var en brikke i; Du sto på scenen uten manus, uten å vite hvilket stykke som skulle spille foran publikum, foran deg.  

Tårer som renner i sjokk, renner som bekker, de flyter i ett med resten av verden, som beveger seg ustanselig. Tårer som renner i språk, i tanker, sitter fast, stopper opp, kan telles i smerten de strømmer fra. De første tårene – i sjokket i forvirringen i fornektelsen – faller helt naturlig; Faller ned, som løvet fra grenene om høsten. De siste tårene, feller en dom, som en sannhet, som man plutselig kommer på. Slik røres man først helt ufrivillig, så i kontroll; man lar seg røre. Tårer i strøm kan befri, kan skape ro, kan skape stillstand i tankene og i rommet. Tårer som faller, som kan telles, en etter en eller ikke i det hele tatt, gror fast, som markører på en skadeskutt kropp: Kulen har truffet hjertet og blodet som strømmer herfra og ut i kroppen som hadde glemt og som var håpefull, frakter med seg minner som gjør fysisk vondt. Minner man kan kjenne i armen, som en stor smerte eller et lite stikk. Tristhet eller sorg, frykt eller panikk, har fysiske korrelater som hjernen kan glemme, men som kroppen kan huske godt. Hjertet som banker, som gir liv til hele kroppen, er fullt av følelser for livet det bærer, og til alle som har fått det til å bruse, til å slå varsomt og i kjærlighet.

Under andres makt kan man ikke bevege seg fritt; Er man ikke fri. Og man kan være den eneste som vet at man er tvunget hinsides sine egne grenser og seg selv: Den eneste som vet at alt gikk galt. Fordi de andre ble igjen på innsiden.

I min natur, i min begynnelse, slik naturens gang ville ledet meg om ingen forstyrret, var jeg hel. Jeg var ett. I ett. Jeg kunne flyte uavbrutt og i stadig nye vendinger på innsiden og på utsiden, fordi det var rom og ingen kanter. Men så kom verden meg i mot og ikke meg i møte. Meg mot verden. Hallo! Ingen hører. Fordi man er det ene og det andre og alt om deg vet alle fra før av. De som skapte deg og de som så på. De som kommer og de som går. Du er, men du vet ikke at du er. Liksom! Jeg visste. Men jeg visste mer enn jeg kunne romme i dette trange rommet som er min kropp, som var en barnekropp. Tenk!, og det kan man bli sint av, når man kommer på det.

Man kan få gåsehud i følelse av medynk for seg selv eller andre når man kommer på hvor hardt man kan rammes i verden. Hvor kommer denne medynken fra? Fra primitiv frykt, fra instinkter som blekner og stikker hodet i jorden som om de ikke var til for å redde deg når du ikke kan tenke klart, fra erkjennelsen om at viljen er svak for stormer i verden? La deg ikke lede av din gåsehud for selv om den vil deg vel så kan den ikke redde deg fra din flyktige og ustanselige undergang.

I uorden kan man skape orden om man lager mønstre av tilfeldigheter og fyller dem med mening. I illusjonens natur finnes ingen lover og det meste kan være gode løsninger på komplekse problemer. Men en ro som ikke er rotet i virkeligheten er midlertidig og uroens enkleste bytte. Og uroen kan få alle veggene i huset (som er deg selv) til å falle sammen innover og begrave den som puster på lånt tid. Og i oppgjørets time   – på dommedag eller når trollet møter solen  – nytter det ikke å ta en piruett, tømme lampen for fluer, fiske opp godteposen fra den offentlige søppelbøtten, eller svelge mange ganger på rad, for at mamma ikke skal styrte i en flyulykke eller pappa ikke skal forsvinne på hvilken måte som helst. Da står man øye for øye med angsten og døden og lurer på om man kommer til å overleve og leve i øyeblikket som er det neste. Og det neste. Og det neste. Til livets ende.

…

Rent vann som sildrer gjennom lepper fra tynt glass. Kaldt vann som fyller munnen som renner vennlig nedover halsen gjennom kroppen og ut igjen; Vann som renser, vann som skyller ut tankene som ble for mye; Fra rent til rent. Noe fysisk som driver noe ikke-fysisk, som føles mer fysisk enn det fysiske. Noe som renner ut i et frisk og rolig sinn, som forfrisker livets vemmelser, som katarsis i en kropp som er full. Vann som Gud for en som tror på vann som Gud over alt. Vann som kan skylles vekk som kan renne ut som kan sildre ned og blandes med resten av avfallet i verden. Rent vann som lukker sirkelen – du er en del av sirkelen – som binder verden sammen.

Og så ble det ro. Eller ikke ro! Jeg ble ro. Jeg svømte kraftige tak i mot strømmen og jeg ble tryggere i stadig mer kjente farvann. I kraftige bølger som sto opp mot hverandre, som landet hardt på overflaten, svømte jeg bare rolig i mellom. Inn under, fremover, mot meg selv. Bølgene vil aldri slutte å slå og de kan drepe deg, men hvis du lærer å navigere bølgene, så vil bølgenes kraft bli svakere og du sterkere. Ikke overleve; leve! For hvis man ikke svømmer i åpent hav, men vasser i strandkanten, kan man stå utenfor verden eller miste seg selv i kjedsomheten alt ettersom hvordan det står til.

Huden føles myk og sval, for hodet står i fyr og flamme. Blikket er tilslørt, men åpent. Tilstede, men mest på innsiden. Den store avsløringen! Jeg er avslørt for alle for meg selv. Teppet faller, jeg står på scenen, jeg er naken; naken på utsiden og naken på innsiden, som et nyfødt spedbarn. Et hjerte som har gitt slipp på alt, som bare sirkulerer i sine egne baner. Et hjerte som ikke kan fange inntrykkene utenfra. Et hjerte som bærer følelser og vilje og lidenskap og håp, men som skygger for hjernens makt til å realisere det hele. Jeg står rak foran min dommer, som ser meg; Jeg blir sett sånn jeg ser meg selv. 

I møtet med min Andre kan jeg puste, kan jeg bevege meg fritt. Bare være. Uten grenser eller begrensninger. Men også tenke og føle utenfor meg selv. Til en annen. Med en annen. En pluss en blir en og ikke to. Og hvert øyeblikk er det første. Og hvert øyeblikk er sterkere, som om intensiteten ganges med seg selv hver eneste gang. Vi beveger oss sammen mot hverandre og inn i hverandre, men smelter aldri sammen og slutter å eksistere, slik to dråper vann blir til en når de møtes: 1+1=1. Men hva skjer hvis denne intensiteten møter en intensitet som allerede, i sitt utgangspunkt, er sterkere? Hvis den har utviklet seg parallelt i et annet univers eller på en annen sti i skogen hvis den utvikler seg helt spontant ved det første møtet? Et møte kan komme som et sjokk, et vakkert sjokk, et skjelv, som rammer alt du har bygget opp, så du blir nødt til å bygge ditt liv opp på nytt, på samme måte som før, eller på nytt (potensialer går tapt, muligheter oppstår). Hva skjer hvis du møter en annen? Hvis du har møtt en annen? Hvis du våkner opp fra en drøm og befinner deg i en annen drøm. Når du møter en annen. En annen. Når du allerede har møtt en annen. Når du allerede har sett en ny og bedre verden, for soloppgangen lyser opp alt som har vært. Når du allerede har blitt annerledes; gjenoppstått i kjærlighetens navn. Når linjen mellom deg og denne andre allerede er trukket. For alltid. Så lenge du og denne andre lever samtidig, eksisterer det i mellom dere. Og hva da med dette ansvaret for de etterlatte, med linjene til alle andre? Hvilken linje fra deg er sterkest? Hvorfor? Hvordan? Viktigst: Vil den alltid være sterkest? Eller vil den som allerede har blitt like sterk eller sterkere overskygge alt annet; det var aldri noe annet. Hva gjør du da? Da står du helt alene i denne verden; I denne verden av forelskelse og liv/ ensomhet og død. 

At jeg ikke kan forene det uforenlige, være den eneste rette, eller bli en tedrikkende yogadame, har jeg skrevet i stein tusen ganger så jeg tror det selv. Ei kan jeg (i sannhetens time) kontrollere det tilfeldige eller leve risikofritt. Alt kan skje og ingenting kan skje. Og det er det? Det er livet. Jaja. Man kan bli matt av mindre. Men det som er fint er det som er uoppdaget og fremdeles frisk og fullt av liv. Og det som eksisterer i seg selv uten at noen passer på. Her kan man finne den endelige mening hver eneste dag. Om man leter. Og hvis man ikke leter eller legger seg ned, så kan det være det samme, da kan man like så godt dø.