Er vi satt i verden av en grunn?
Vi kan tenke oss, at noe helt, deler seg i mange deler, for å kunne oppfatte seg selv, gjennom ulike unike måter å oppfatte verden på. Det har aldri vært en Martine Cassiora her, og det vil aldri være en Martine Cassiora, etter min reise. Vårt unike purpose, er å se verden gjennom vårt unike blikk, og tilføre vårt unike blikk, til kilden, som vi alle kommer fra.
I et slikt perspektiv, er vi alle formet av et sett unike betingede biaser, som gjør at vår måte å se og være i verden på, er helt ulikt, alle andre, fordi disse betingelsene, setter oss i et blikk, som ikke er like noe annet blikk. Det unike tilfører noe, tilbake til det vi kommer fra, som gjør det ene, helheten, rikere, og stadig med kompleks, ettersom vi i dette livet, i denne verden, utvikler oss (“We Evolve”).
Her kan vi begynne å innse, at fengselet vi lever i, vårt eget fengsel, våre egne begrensninger, setter betingelsene for hvor mye vi kan utvikle oss: Vår bevissthet kan kun utvides innenfor rammene i fengselet vi befinner oss i. Det som bestemmer veggene eller murene omkring oss, er våre belief systems, og når vi begynner å innse alt dette, så kan vi se at, vent, dette har vært meg hele tiden, jeg har valgt dette, for eksempel fordi det er et tema vi skulle lære.
Hvis vi er satt i verden av en grunn, hvis vi settes i verden av en grunn, har satt oss selv i verden av en grunn, så kan en slik grunn være at nå, nå skal jeg lære ubetinget kjærlighet, eller sann autentisk kjærlighet, kjærlighet på toppen av autentisitet, den høyeste frekvensen av våre emosjonelle tilstander. Hvis jeg er her for å lære ubetinget kjærlighet, så vil jeg lære gjennom dennes motsetninger, fordi jeg vil dømme betinget kjærlighet, jeg vil dømme de negative aspektene ved falsk kjærlighet, jeg vil dømme svik. Det er først i det øyeblikket jeg kan akseptere og integrere svik, og ikke ha denne umiddelbare motstanden til å si: dette er det ikke, jeg er ikke en som kan svikte, jeg ville aldri sviktet en partner, det er kun når vi kan gjenkjenne og si til oss selv at, ja, jeg kan akseptere sviket, jeg aksepterer at det eksisterer, og at det må eksistere, for at ubetinget kjærlighet, sann autentisk kjærlighet, skal eksistere. I det vi klarer å akseptere svik, eller betinget kjærlighet, når vi ser det i andre, er det samme øyeblikket, vi har lært ubetinget kjærlighet. Inntil det øyeblikket, har vi ikke lært det.
De tingene vi dømmer, vil fortsette å være tiltrukket av deg, og vil fortsette å dukke opp rett foran nesen din, helt til vi ikke lenger dømmer dette ene negativt, i det øyeblikket, vi innser at, det er meg jeg dømmer, en del av meg, jeg dømmer, i det jeg dømmer dette. Det ene må eksistere for at det andre skal eksistere, vi kan ikke velge bort, se bort i fra, men akseptere, og integrere, delene, som hører sammen og som utgjør både det vakre og det forferdelige i det samme teamet eller aspektet ved livet.
En av nøklene her, er å stoppe opp, når vi kjenner at vi dømmer noe eller noen i en situasjon: se på hva det er du blir trigget av, se innover, for det du blir trigget av, er det du fornekter i deg selv. Hvis du setter en merkelapp på noen, eller kaller noen noe, så er det deg, som former mer av din narsisistiske persona, enten du vet om det eller ikke.
Grunnen til at vi fornekter noe ved oss selv, er at vi ikke liker det, ofte fordi vi assosierer det med noe eller noen som har voldet skade, og vi har attribuert en atmosfære, eller en oppvekst, eller en hendelse eller ulykke, til dette ene isolerte som vi skyr.
Alle kamper vi ser, konflikter, drama, det antagonistiske i mennesker, relasjoner, politikk, og verden, er et stadie av bevissthet, som sammenfaller med svært trange fengselsceller, der vi sitter side om side, uten å se at vi sitter side om side, for murene vi har bygget er høye, veggene kalde, vi tror vi er alene, og vi handler, som om, vi er alene.
Det er ikke sikkert at meningen med livet er å hele tiden leve i komplett harmoni med hverandre og med verden. Den eneste måten å leve i komplett harmoni, er ved å forstå lidelsens rolle. Å lide for lidelsens skyld, er kun lidelse. Men dualitetens rolle, rett-galt, lyst-mørkt, feminint-maskulint, overflod-mangel, er å vise oss, at polariteteter egentlig er det samme, vi har bare snudd det helt om. Vi går fra en ekstrem til en annen. Når vi finner harmoni, eller balanse, er når vi lærer ikke å dømme negativt, alt det vi i bunn og grunn selv har tiltrukket oss.
Når vi forstår, at det vi prøver å kjempe mot, og få ned, faktisk skaper mer. What we resist always persist, i verdens dynamikker. Vi har muligheten til å innse at det er vi selv som skaper vår realitet. Dualitet innebærer ofte lidelse, utfordringer, mangel, vanskeligheter, det å lide for lidelsens skyld, er bare lidelse, men det å forstå at vi lider av en grunn, så får lidelsen verdi. Alt skifter.
Lidelsen vi opplever i livet, den mest forferdelige kjærlighetssorgen, det største sviket, kan vi er med på å bringe oss nærmere en høyere autentisitet i oss selv. Lidelsen kan i lys av dette sees som en gave, en bane, mot guddomelighet.
