Om kvelden er vi stille

Om kvelden er vi stille.

Er dagen glemt, er strevet ukjent, i stille sekunder ligger vi der, så tett som vi kan komme, dere tre små, barnet i magen, og meg. Dagens lengste blikk blir utvekslet der i mørket, små og litt større og en stor hånd holdes, hodet er helt stille, pusten fra kroppen høres av hele nervesystemet, og hjerteslagene faller i dyp ro.

Vi er tilbake her, her har vi vært så mange ganger før. Noen ganger har jeg glemt hvor viktig denne stunden er, og sagt god natt i døra, når tvilen har begynt å ulme i mitt bryst, er det dette som gjør meg sliten, er det grenser som trengs nå, harde rammer, men nei, det er det aldri, det er feil vei.

Hver gang vi havner her, husker jeg, minner kroppen meg om, at vi er akkurat der hvor vi skal være. Ansiktet letter, jeg smiler, dere smiler, aldri i blygsel, i ren, ubetinget kjærlighet, vi utveksler alltid noen ord her, men aldri så mange, med noen sekunders mellomrom sovner vi, med mindre jeg får en idé, da kviker sinnet til, men jeg blir litt til, for denne stunden er helligheten selv.

Kroppen føles så lys, og sterk, hjertet og ryggraden så hel, humøret så godt, jeg vil ikke fjerne meg fra dere, men jeg vil skrive, og jeg bestemmer meg for å anskaffe et bittelite skrivebord som får plass i revehiet vårt. Der skal jeg sitte å skrive, mens jeg absorberer lyden av rytmiske pust fra dere mine barn.