Velger vi vårt eget liv?

Vi velger det hele, alle detaljer, ikke på et tidligere tidspunkt, men akkurat nå

Nå, i øyeblikket, fra stedet der tiden ikke finnes, er stedet der vi kan velge og skape fra. Her kan vi så for oss vårt liv alt er skrevet, vi kan se på livet som et spill, eller en film, der det hele alt eksisterer, i oss, gjennom oss, men i stedet for at vi vet det hele på forhånd, så får vi anledning til å leve det, spille, uten å vite neste trekk, alle spillerens trekk, alle våre trekk, for det mystiske i livet, er verdt å bevare, og livet, er verdt å leve, fra dette stedet, eller tilstanden, i nåtiden.

Hvis vi ser på vårt liv som en film: har vårt liv et tema? forutbestemte hindringer på veien?

Hvis vi svarer ja på disse spørsmålene, ja, vårt liv er alt skrevet for oss, men vi får gleden av å leve livet, uten å vite, uten å miste det mystiske og alle oppdagelsene vi skal gjøre av krefter og talenter i oss selv, såvel som alt som kan åpenbare seg i verden, når vi begynner å se vår egen rolle i det hele, og spille aktivt, være bevisste, være i nuet, det eneste stedet vi kan velge og skape fra.

Vi kan finne det hele i vår astrologi, i vår numerologi, hvis vi vil grave dypere, kan vi finne mer i vårt Human Design, vil vi enda dypere, i våre Gene Keys, og videre: i mytologien. Det vi vil finne, er at alle arketypene i utfordringene vi møter, er bestemt på forhånd.

Men, det er du som har valgt det hele.

Vi kan ikke skimte det hele, men gjennom synkronisiteter, disse øyeblikkene av Samadhi (en dyp tilstand der tanke og form smelter sammen, et stille punkt vi kan få tilgang på gjennom meditasjon / en David-Lynch film, osv), vil når vi setter oss i denne tilstanden oftere og oftere, begynne å smelte sammen, venstre og høyre hemisfære i hjernen synkroniseres, og vi vil begynne å la oss lede av hjertet, og bevege oss mot autentisitet.

Et autentisk liv, autentisitet i oss, i alt, er dit vi alle egentlig vi dette livet: Denne rene, autentisiteten. Når en har forsket på hvilken følelse vi kjenner sterkest, ved å sammenligne amplitude i frekvenser i hjernen i ulike emosjonelle tilstander, så er det nærliggende å tenke at det må være kjærlighet, som aktiverer oss mest, men, det er autentisitet, fordi autentisitet, er kjærlighet.

Den ene må dele seg selv for å kunne se seg selv, og gjennom et speil kan vi se oss selv, så den vi ser på, den andre, blir speilet, vi reflekterer, speiler oss selv i. Du og jeg, jeg og du, er separate, men vi er ikke egentlig separate. Det er snakk om refleksjoner: Du reflekterer et aspekt fra meg som jeg ikke er helt og fullt klar over. Grunnen til at du kommer inn i mitt felt, er at jeg kan integrere og forstå det aspektet, som enda er helt eller delvis skjult for meg. Først når vi tør å innse at det vi ser, og som har vært skjult for oss, i det vi ser på, og det vi kan oppfatte som noe separat fra oss, den andre, noe utenfor oss selv, når vi tør å innse, at det er en del av oss, vi får lys på, så kan vi også akseptere den delen, og etterhvert, flere deler, eller aspekter ved oss selv, aspekter som også er deler av verden, for selv om det er et paradoks, er vi både separate fra alt, og del av alt, men det vi ser, verden vi ser, det, er definitivt oss.

Vi bærer alle chakraer i oss – energisentre som knytter kropp, sinn og ånd sammen. Når vi beveger oss gjennom chakrasystemet, trer ulike dimensjoner fram. Den første dimensjonen kan forstås som en horisontal linje – den maskuline linjen – som representerer vilje, bevegelse og handling i verden. Den andre dimensjonen er vertikal – den feminine linjen – som står for dyp tilstedeværelse, mottakelighet og forbindelsen mellom jord og himmel. Disse to linjene danner et krysningspunkt, som en X, hvor det maskuline og det feminine møtes i balanse. Når vi beveger oss videre inn i det sakrale – inn i kroppens rom og følelser – tilføres dybde. Det som tidligere kunne ses som et todimensjonalt plan (X- og Y-aksen), utvides nå med en tredje dimensjon – en Z-akse – som bringer inn vår menneskelige kompleksitet. Den tredje dimensjonen, solar plexus, gir oss tilgang på vilje, kraft, og identitet (“Jeg vil, jeg kan, jeg er”), fra her kan vi skape den verden som lever i oss. Så har vi den fjerde dimensjonen, og det fjerde chakraet: hjertet. Her kan vår virkelighet utvide seg, ikke gjennom handling eller kontroll, gjennom nærvær og forbindelse, og fra kjernen i den vertikale linjen, kan kjærlighet, medfølelse, og sårbarhet strømme fritt. Det er her det indre og det ytre møtes, det menneskelige og det ubegripelige, i en åpen, dyp relasjon til alt levende, gjennom vår relasjon til tiden.

For å innser at alt i universet handler om detten nuet, dette øyeblikket, dette stille punktet, må vi slutte å se til tiden, og slutte å vårt stille sinn og insistere eller fastholde et persektiv der alt kun kan gå i én retning. For å gjøre det litt mer komplisert, men det er verdt å sette seg inn i denne detaljen, så er den første dimensjonen, denne ene linjen, denne horisontale linjen, denne første chakraen, kun én del kjærlighet og seks deler betinging; i den fjerde dimensjonen, den fjerde chakraen, hjertet, er forholdet imidlertid vektet i kjærlighetens retning, her er fire deler kjærlighet, og tre deler betinging. Her endres balansen. Den femte dimensjonen, hals-chakraen, er fem deler kjærlighet, to deler betinging, er en bro mellom hjertet og hjernen. Den sjette dimensjonen er det tredje øyet og den syvende dimensjonen kronechakraet. Hver av disse ulike aspektene ved deg, representerer hvorvidt du transcenderer dualiteten, og øker din bevissthet, mot mer og mer ubetinget kjærlighet.

Hvis vi skal ta en liten stikkvei, så er tilstanden av mest betinging, og betinget kjærlighet, narsissisme. Når vi beveger oss oppover chakraene, til høyere dimensjoner, beveger vi oss vekk fra betingelser, og i virkeligheten, vekk fra masker: Vi tar av masken, vi viser oss autentiske.

Når vi lever våre liv, fødes vi inn i separasjon, spedbarnet vil være ett med mor, men kan samtidig ikke det, spedbarnet er ute av magen, og gjennom utviklingen bygger barnet sitt ego, sin separasjon, sin persona, vi må lære å overleve, og tåle livets små og store traumer, så vi bygger murer for å beskytte oss og strategier for å forsvare oss, så en dag, kanskje når vi er trettifem eller førti, begynner vi å stille oss spørsmålet, hvorfor virker det som om hele verden ikke er slik jeg trodde den skulle være. Vi begynner å se at vi er omgitt av dårlige folk, og må til slutt stille oss selv spørsmålet, om det er jeg som er det dårlige mennesket her, midt blant alle jeg oppfatter som dårlige folk. Vi blir selvbevisste, og livet begynner å endre seg.

Vi begynner å innse at alt vi trodde var fakta, kun er fasetter, og at vi har dyttet unna alt det vi ikke er: Jeg er ikke det, heller ikke det, jeg er ikke slik. Vi skyver det ut av vår personlighet og over i den ytre verden omkring oss. Det leder bare til at vi fortsetter å finne de samme tingene som vi har fordømt i oss selv.

Vi kan våkne en dag, og innse at alt det vi har fordømt, er ting vi ikke liker ved oss selv: slik kan narsissisten begynne å innse at narsissisme egentlig kun er uttrykk for din persona, din maske. Når du beveger deg inn i høyere dimensjoner, høyere chakraer, får du muligheten til å se deg selv i ren sannhet. Ditt selv, de mørke aspektene ved deg selv, det du ikke engang vil gjenkjenne eller vedkjenne i deg selv. Narsissisme er betinget kjærlighet av en selv. Vi kan tro at vi kan velge å kun projiserer én del av oss selv ut i verden, og gjemme bort resten.

Når du når høyeste chakra, ser du ikke kun ubetinget kjærlighet, men sann autentisitet. Nå vet du hvem du er, og du aksepterer den du er. Autentisitet er det samme som å være opplyst eller å ha våknet opp. Når du er autentisk, later du ikke som om du er bedre enn andre, verken for deg selv eller andre, du kan være helt sårbar, og møte opp med et åpen hjerte, og du plages ikke lenger med hva andre tenker. Du er ren autentisitet, og det har en stor betydning for alle rundt deg, dem du møter på din vei, og på verden.

Vi kan falle i fellen å tenke og føle at vi ikke er gode nok, at det egentlig er oss det er noe galt med, at vi har gjort dette og dette feil, og at vi derfor må endre oss, at familien vår har all denne karmaen, at vi må endre navnet vårt, og det blir manifesteringen av endringen, at vi vil bli i ett med det ene, lyset, eller noe lignende, i bunn og grunn fordi vi ikke vil assosieres med noe av den karmiske historien, vi vil ikke bære det med oss. Faktum er at vår vei handler om å lære ren autentisitet. Det er det som er Carl Jungs vei til å bli oss selv, eller bli hele: Når vi fullt og helt kan kjenne oss selv, og akseptere oss selv.

Det handler ikke om at alt skal være lys eller alt skal være ubetinget kjærlighet, for hvis vi ikke kjenner vårt eget mørke fullt og helt, så er det enkelt å si kjærlighet eller lys. Det er når vi fullt ut kjenner og fullt ut aksepterer vårt mørke og har opplevd det i et spirituelt liv, et simuleringsspill, som er bygget omkring læring gjennom erfaring. Dette er hele grunnen til at vi er her.