Kvinne, du er ikke for mye!
Et sted langt inni deg kan du ane det, for det har vært der, før du merket at det ikke var plass til den frie latteren, den høye pitchen, strålene, glansen. Du begynte å lukke deg et sted på veien, fordi du måtte, og du ble stille, kanskje etter en eller flere stormer, men til slutt måtte du bøye hodet, først og oftest for en eller flere der hjemme, så der ute i verden, og nå er det du selv som holder deg nede, i ditt eget fengsel, som er ditt eget hode, den såkalte fornuften, der du kan rasjonalisere bort all superkraften din, og selv om flammen i brystet ditt er sluknet, og øynene ikke lenger slår gnister, så er det noe som enda og alltid finnes, og det er det du, som først må tro på, og så ta sjansen på at stemmer, og finne motet, til alle konsekvensene av å komme frem som det mennesket du er ment til og kan være i det rette miljøet, men dette begynner med deg, og det kan begynne når som helst.
Kvinne, du er ikke for mye, og du er ikke hormonell, eller urimelig, det er ingenting galt med deg.
Når du undertrykker følelsene dine, skader du ikke bare ditt eget hjerte, men også din kropp og ditt sin, dette som vi vet henger uløselig sammen, slik at kvalmen eller utmattelsen din, utslettet, like godt kan komme fra livets stress, eller fra alle de gangene du ikke sier fra eller står opp eller reagerer helt normalt, fordi handlingsrommet omkring deg er for lite. Det er ikke bare din glød som tapes i nedlukkingen av deg, eller kroppen din, instinktene, signalene, følelsene, men det er også ditt unike uttrykk, det som er deg midt blant alle menneskene, du pakker det bort, og om du i tillegg ofrer deg for alle andre, og setter barnas, mannens, og naboenes behov, og orden i hjemmet, over dine egne behov, så er du på en kurs mot både fysisk og mental sykdom på en eller annen måte.
Forskning har vist klar sammenheng mellom det å undertrykke følelser, rasjonalisere bort følelser og la fornuften dømme hva som er rett eller rimelig, handle uselvisk overfor andre (nære og kjære men også fremmede), tendens til å unngå konflikt, heller forbli tause, eller si det vi er ekspert på å spotte vil til og med fasiltere en samtale der vi selv er utsatt, ønsket om å være likt og komme overens med alle, og den superautonome jeg-klarer-alt-selv tendensen som kverker oss, og en rekke kreftdiagnoser. Dette er bare ett eksempel, og det setter lys for oss ikke nødvendigvis på kreft som en mulig konsekvens, for det kan nok like godt være noe annet, men på det som svekker oss, ikke bare som individer, men som mennesker, friske, hele, sterke, kraftfulle, lysende mennesker.
I vår tid og i vår del av verden lever de fleste av oss som øde øyer, som sørger for oss selv, kvinner sørger enda for dem rundt seg på grunn av internaliserte forestillinger om hva som er den gode og rette mor og kvinne som vi har med oss fra oppveksten og som de fleste av oss ubevisst praktiserer i all vår prakt og som en selvfølge både når det er noen som ser og når vi er helt alene. Det er enda synd og skam og sette seg ned, bare være, nyte, eller lene seg på noen, inkludert ens partner.
Det er ikke bærekraftig for noen av oss, og kvinnen utsletter seg selv i dette strevet om en plass i verden. Du får ikke plassen. Du må ta den. Og vi kan redusere det ned til to mulige utfall av våre tendenser og mønstre som du kan velge mellom: utslette din autentisitet / utslette deg, eller risikere å miste tilknytningen du har til bestemte mennesker, relasjoner, og steder. Da du var barn hadde du ikke valget, du var avhengig av dine omgivelser for å klare deg, men du kan posisjonere deg nå, du er trygg nå, du er autonom, og om du velger å gi deg selv plass, gi det vakre og sterke og strålende og unike i deg plass, så vil ting rundt deg shuffle kraftig, men du vil kjenne livet i årene dine igjen, du vil våkne, og få en uant fred, glede og letthet, du vil vise dine barn og dem rundt deg som enda er avhengig av deg, en annen måte å være i verden på, der de kan forvente at det er plass til dem, simpelthen ved å naturlig ta den plassen. Våre barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier, så selv om du møter dine barn, er det slik du møter deg selv de vil møte seg selv når de får barn, alt gjentar seg helt av seg selv, inntil du sier stopp, nok nå, vi er her, og det er for trådt å kjempe mot sykdom og elendighet, når vi er den nøkkelen vi trenger for å leve, her og nå, som oss selv. Og husk: selv om du må se folk og ting falle fra omkring deg når du begynner å uttrykke deg, så vil det senere komme noe nytt til, som ikke bare har plass til deg, eller aksepterer deg, men som liker deg, elsker deg, og selv kjenner effekten av en sol på kroppen og på livet.
Kvinne, du er ikke for mye! Mest sannsynslig er alle dine reaksjoner underreaksjoner, og du er for lite, jeg er helt sikker på at det er mer, la det piple, la det boble, la det strømme, nå og fremover i det nye året som kommer. Vi lever i en tid der vi har kunnskapen og handlingsrommet til å bryte mønstre, og lenkene som holder oss fanget, men det begynner med oss, og det begynner nå.
