REFLECTIONS
REFLECTIONS
Alt i verden er refleksjoner av oss selv; og når vi innser det, blir verden en lekeplass, et spill, vi kan utleve med våre nære venner, en jakt for å finne oss selv, det er det vakreste i livet å heve vår bevissthet, og få tilgang på alt det som finnes i vår historie, i antikken, i mytene, i legendene, i historiene, det fyller mer og mer i vårt minne, og blir vår fremtid, historiene vi har hørt, er der fremme, er der allerede, som et speil av alt, og det gode ved å være i et mentalt metrix, er at det eneste du trenger å endre, er din persepsjon, bli klar over, bli bevisst (aware), for det er bevisstheten (awareness) som endrer verden. Fremover, vil vi kunne velge mellom mer dualitet, mer antagonisme, eller vi kan velge et nytt paradigme, å transcendere, ved å forelske oss i oss selv og i verden, akkurat verden allerede er. Slik kan vi gå fra helvete på jord til himmel på jord, og falle til ro med, at livet og denne verden, ikke er noe vi skal flykte fra eller gjennom, for å komme til den andre siden. Sann kjærlighet, autentisitet, det mytiske målet, er å forelske oss i oss selv, i andre, i hverandre, en del av en helhet, som kan se seg selv gjennom vårt unike blikk, som vi kan utvikle gjennom relfleksjonen vi ser i andre, som speiler oss selv, og se innover, og stille oss selv spørsmålet: hvorfor valgte jeg akkurat dette. Livet blir en fryd, autentisk, kjærlighet.
FELLESSKAPER
De fellesskaper vi er en del av, er et speil, på hvem vi er.
Vi har alle bruk for vennskaper, og fellesskaper, og kontakt med noe som er større enn oss selv.
Det jeg liker med ordet Fellesskaper, og vennskaper, er det at vi kan se det skapende element, som disse relasjoner og nettverk er bygget på. I noen deler av livet kan det komme sånn litt av seg selv, men gjennom et langt liv, og livets ulike faser, er vennskaper og fellesskaper, noe en trenger å være aktivt skapende i, for å lykkes med. Ingen skal være alene, men det ender vi noen ganger med, inntil vi til slutt ser vår egen rolle i det, og i veien ut av ensomheten.
Det er sårbart å erkjenne, at en synes det er vanskelig , fordi det på blir et uttrykk for ikke å lykkes i sine egne relasjoner. Det å våge og tale om at relasjoner og fellesskaper ikke alltid er enkelt, det er også vanskelig.
Ensomhet
Ensomhet er noe vi alle kjenner på nå og da, det inngår i livet, men for mange, er fravær av alenehet et mål i seg selv, og relasjoner en form for kapital, som gjør at en stiller seg sterk utad.
Ensomhet og alenehet er imidlertid ikke det samme, og evne til å være alene, helt i ro, og i stillhet, er kilde til en ro og kreativitet vi alle dypest sett har tilgang på og trenger for å virkelig klare å være i verden på en bærekraftig måte.
Når ensomheten har tatt bo i en, og en ikke lenger klarer å skille seg selv fra ensomheten, og kan si at “Jeg er ensom”, så er det tegn på at en har gått inn i isolasjonen, kanskje med en forestilling om at en kan klare det hele selv, men i lengden er det ingen som kan det, og i ensomheten går vi tapt, er vi fortapte, og da er den fysiske død for noen mer nærliggende, enn å bli i den spirituelle død, der en ikke lenger er den som ser, eller betrakter tankene, følelsene, ensomheten, livet.
I vår kultur og i vår tid regjerer ensomheten over mange mennesker og mange liv, og særlig menn, står ofte uten ekte, nærende, relasjoner og fellesskaper der en kan kaste masken, snakke sammen, og lene seg på hverandre.
Ensomhet er blitt et folkeproblem, og et felles ansvar, som du, ja, du, kan ta i dag, særlig om du ikke selv er ensom.
Veien tilbake
La oss komme oss til et sted, der vi kan kikke på andre, og gledes ved den form for fellesskap, samvær, nærvær vi ser hos dem – og kunne si noe slik som: Jeg blir så fascinert av det dere gjør, hvordan gjør dere det? Når vi som mennesker har stilt oss i en posisjon som er åpen, så kan andre våge å komme til oss, med slike spørsmål, uten at de er redd for å bli tolket som litt needy, eller som at de mangler noe.
La oss se at det vil oppstå hos alle i noen stunder, eller noen sammenhenger, eller faser i våre liv, og når det skjer, så skal vi våge å rekke ut, til der hvor grunnen er litt ustø, og vi kjenner oss litt shaky, og omfavne det her miserable som også er i oss mennesker, for vi har både det som er skjønt, og det som er mindre skjønt.
Fellesskaper er det stedet der konflikter, uttrygghet, tvil, og misforståelser oppstår, men det er også et utviklende rom i seg selv, og det kan bli så mye større, om vi våger å favne også den vanskelige del ved det.
Så er vi alt i gang med å få gjort avstanden mindre, mellom oss alle sammen.
Fellesskaper kan være gode, og de kan være dårlige, og det er vi selv som skal ta stilling til våre fellesskaper, for å trives.
Kvaliteten av fellesskaper
De fellesskaper vi er en del av, er et speil, på hvem vi er:
Den positive del, er at det kan være skjønt å være del av et ekkokammer, fordi verden bombaderes hele tiden med alle mulige holdninger, og vinkler, og folk er kritiske overfor noe vi selv synes er viktig, så det å være del av fellesskaper, der vi kan bli styrket i, at vi ikke er alene om noen ting.
Hvis vi er del av fellesskaper der vi kan merke at vi skal gjemme vekk viktige sider av oss selv, så er det en viktig pekepinn på at, det er noe jeg skal kikke på her. Hvis det ikke er et fellesskap jeg er nødt til å være en del av, og ikke har noe valg i forhold til å komme ut av det, hvilket sjeldent er tilllet, så spør oss selv hvorfor det er viktigere å være del av det fellesskap enn å stå ved seg selv.
“Jeg blir trigget når det påstås at fellesskapet i seg selv er så fantastisk, som for eksempel at barn bare må og skal ut i det fantastiske fellesskap, og barn som mistrives der ute, bare skal komme avsted. Det fellesskap jeg selv vokste opp i var verken deilig, trygt, eller ga noe godt. Det var altfor mange jevnaldrende, uten nok voksne til å ta ansvar for stemningen og miljøet. Jeg kunne ønske jeg ville blitt tatt ut av fellesskapet og tilbudt noe bedre. Jeg opplever det samme som voksen i dag, at fellesskaper som utad omtaler seg som de mest inkluderende og romlige, i virkeligheten er lukket omkring seg selv. Det har tatt vår familie lang tid å finne et trygt fellesskap der alle i familien har det godt i. Fellesskaper er ikke enkelt, og det oppstår ikke bare fordi vi er sammen for eksempel i en skole.”
Vi skal våge å ta stilling
Overalt omkring oss blir vi konfrontert med vedtatte sannheter, som vi kan bli i tvil om er rette for oss, slike ting som”det er viktig at barna er en del av et fellesskap, og det er viktig at de lærer å inngå i fellesskaper”, som en måte å lukke munnen og hjertet på folk, gjennom den forståelse at et fellesskap bare er godt, og vi trenger ikke å ta stilling til, kvaliteten av det fellesskap. Vi må helst ikke si det høyt, eller være kritiske overfor de gitte fellesskaper som vi har besluttet er gode, for eksempel skolefellesskaper er alltid gode, noe mange som sitter med en opplevelse av at de ikke nødvendigvis er. Hvis vi bruker argumentet om fellesskapet til å lukke munnen på folk, og innrette seg, så er det ikke fellesskap.